NOBEL Poesi – 2004 (s.37-41) * Sigve Lauvaas

Astrup-ill.

ALT LIV

Alt liv må løftes frem.

La oss leve med forventning

Om en ny vår. -

Tiden leger alle sår.

Alt liv i landskapet må bli synlig.

Vi må favne det positive.

Det er kraften som rår

I vår spinkle verden.

Alt liv er en skygge av lys.

Det troner over fjell og dal.

Hvert øye er et speil

For en ny dag.

Livet løftes frem av barnet,

Som løfter vårt blikk.

Visdommen må leve,

Som håp og tro.

Alt liv er en ny sang,

Som englene synger i kor.

At kjærlighetens kraft

Må lyse på jord.

ELVEN

Elven førte ordene med seg,

Og jeg ropte i utløpet

Etter enda mer ord.

Jeg tørstet og lengtet etter ord

Som kunne frelse verden.

Uten ord er barnet fattig,

Og elven tørker inn.

KUNSTNER

Det går nedover med berømmelsen.

Maleriene støver ned.

Ingen kjøper min kunst.

Over hele verden er tørketid,

Og kunst brennes på bål

Som tørkede blomster

Og greiner av morkne trær.

Selv i gylne rammer går salget dårlig.

Ingen kan leve av kunst i dag.

Alle som ser på et maleri,

Vet at kunstneren har ofret alt.

Bare noen bilder er igjen

Fra Klagemuren.

UVÆR

Uværet rammer München, Paris.

Hus klaprer sammen,

Og tårn raser.

Ansikter roper i ruinene.

De tørster etter lys og vann.

De tørster etter livet.

Farefulle regndråper skjærer luften,

Og hagl sprenger jorden,

Mens trafikken er i kaos.

Kvinner og menn gråter i mylderet.

Alle barn er blåst i vinden,

Men noen hvisker løgn.

Katedralen skjelver, og sprekker

Som gamle fjell.

Uværet taler til alle

Som smelter gull til våpen.

HVILE

Jeg hviler armen på smijernsporten,

Og stiger inn

Til en mektig baron.

Det var i min ungdoms glade dager.

Jeg fikk en adresse

Og et gjesterom.

Jeg bodde her noen dager og netter,

Til barnepiken ribbet min sjel.

Jeg måtte flytte, -

Og hviler i parken nå

Blant løse fugler og gamle trær.

Tro ikke at jeg har gått meg vill.

Jeg lengter stadig til smijernsporten.

Barnepiken fyller mitt savn.

Men ryktene sier, hun er flyttet.

Og ingen kjenner adressen.

Bare Gud vet hvor hun bor.

JEG GÅR

Jeg går på fortauet

Og tenker på gamle spørsmål

Om lys i lampen, og bokstaver

Til en bok om kjærlighet.

Jeg kjenner ingen, og går helt alene

Gjennom mørke smau

Og livlige bakgårder.

Kanskje noen vil oppdage meg

Før det blir altfor sent?

Jeg har ikke sovepose med,

Og er ingen vanlig uteligger.

Jeg går inn i en gammel kirke

Og finner fred bak orgelet i St Paul,

Før jeg havner i Royal Albert

Til en følsom konsert.

TIDEN GÅR

Trafikken tordner,

Mens noen står på trappen og ler.

Sånn er livet om ettermiddagen

Når alle reiser hjem.

Drosjene piler, og trikken piler.

Hekken lyser av piletrær,

Som blir pent beskåret

Som soldater i uniform.

Det nytter ikke å stikke seg frem.

Alle er en del av kaoset.

Trafikken pakker byen

Til en maurtue.

Livet følger sine vante baner,

Som skjelver av skrøpelig jern,

Som forvitrer

Og sender folk i avgrunnen.

Brospennet er langt.

Og dypt under trafikken går båtene

Trofast, - som ekteskap,

Fra havn til havn.

Tiden går, og varene skal frem.

Trafikken torner natt og dag,

Som i redsel for speilet,

Som varsler dyrtid og hunger.

Alt vi har igjen er nøkkelen

Til en sikker kornhøst.

Men, når ingen lenger sår og høster,

Dør menneskene av seg selv.

  

DØR

Døren knirker.

Båten fløyter på fjorden.

Mor steker vafler,

Og far leter etter nøklene.

Alt må på plass før dagsrevyen.

Luften er ren og varm.

Det lyser langs veien,

Og elven sminker seg i måne.

Regnet henger på greinene,

Og tørker i vinden.

Et elskelig par går i parken.

De leter etter tonen.

Dører åpnes og lukkes.

Hele livet er små øyeblikk med valg

Som bærer oss over terskelen.

Men alle dører knirker

I avmakt over lyset fra lampen.

JORD

Jorden ber, menneskene ber.

Og alle kler seg i tiden,

Som svinger mellom natt og dag.
Elsker du meg? sier våren.

Jorden er vakker og ren, med blomster

Som tegner et bilde av Gud.

Og barnet må smile i lyset,

Som bøyer seg fram som en hellig mor.

Jorden ber. Alt som lever

Løfter sine hender mot stjernene.

Tiden vekker oss hver dag.

Hvem elsker barnet mer enn gull?

  

Ukjent kunst-ill.

NOBEL Poesi – 2004 (s.33-36) * Sigve Lauvaas

Astrup-ill.

ROP

Det roper fra gravene.

Avkledd er døden.

De døde står opp, og lever

I sølvpryd og gull.

Avkledd er jorden,

Og alle mennesker som lever.

Noen vet alt om alle.
Det nytter ikke å rope.

Det roper fra havet.

Små bølger har også et rop

Inn i vår tid.

Det roper fra øyer og skjær

Når båtene kommer.

ARK

Arken lyser av trær

Over himmelbuen.

Det lyser i øyner fra rommet,

Og folk på jorden klapper i hendene

Og venter på vår.

Tenk om vi var i arken,

Som seiler gjennom tid og rom.

Tenk om vi kunne kaste lasso

Over trærne som lyser

På himmelbuen.

Da var vi engler i rommet,

Små barn som lever

I blomsterhagen til Jakobs Gud.

Da kunne vi danse og synge

Som fugler i morgensol.

DØREN

Døren holdes på gløtt.

Det er skodde over landet,

Og mørke skyer driver fra havet.

Jeg ser en lysning i det fjerne.

En elv lyser i et gitter av regn og sol

Fra det europeiske kontinent.

Noen rensker skogen,

Så alt blir en åpen slette.

Døren er åpen for åker og eng.

Når våren kommer vil frø spire og gro.

Skogen vil komme tilbake.

Om noen år kan vi elske igjen.

KATAKOMBER

Hvitkalkede rom,

Brune rom under byen

Slynger seg kilometer

Etter kilometer.

Det mumler død og liv om hverandre.

Og ennå finnes bilder av fisken,

Og korset som bærer verden

Inn i en ny tid.

Nåde og tilgivelse er stikkord

Fra begynnelsen.

Alt er gjemt i lyset som smelter is

Og forvandler mennesker

Til levende steiner.

  

REISE

Det var en forunderlig reise

Over havet, over tankers spenn,

Til en ny verden.

Det var sterke krefter som førte meg,

Som en seilskute i vinden.

Jeg reiser hele livet,

Og vokser i visdom og erfaring.
Jeg klamrer meg til fjellet,

Og ser lys i det fjerne.

Jeg er på rett vei.

HIMMELTRÆR

Stjerner er himmeltrær

Som lyser i gull.

Jeg prøver å fange noen toner

Fra det evige rommet.

Jeg tørster etter lys.

Jeg går under himmelbuen

Og sanker honning.

Snart har jeg krefter til å fly.

Jeg føler meg sterk som en ørn,

Og griper alle sanser, og vinker,

Som en sommerfugl.

Jeg flyr lett fra blomst til blomst.

Det stråler fra jorden

I små barneøyne.

Alle ser opp mot himmelen

Som bærer jorden med sine lys.

  

SELGER

Jeg selger alt jeg eier.

Avkledd står jeg i vinden

Og lyser mot verden.

Jeg selger hus og hytter,

Og reiser alene til en øde øy.

Her skal jeg hvile i fred

Når basunen lyder.

Jeg favner gras og lyng,

Og er rik som en konge.

Jeg lever som en syngende vokter

Mellom trær og greiner i rommet.

Selv er jeg ribbet for gods og gull.

Jeg sørger ikke for det,

Men gleder meg over håpet

Om et evig liv.

SVAL VIND

Sval vind, fønvind,

Solvind fra høye fjell.

Badstuen åpner dører,

Så ingen fryser.

Det lokker i vind.

Små barn leker, ungdom

Søker hverandre.
Alle lengter å elske.

Vinden danser i greinene.

Luften bølger i graset.

Tulipanene nikker.

Det fløyter i Middelhavet.

Det kan bli krig.

Astrup-ill.

NOBEL Poesi – 2004 (s.29-32) * Sigve Lauvaas

O.Garborg-ill.

FREMTIDEN  

Veien mot fremtiden er barna

Som leker i parken,

Som kommer etter oss

Og strekker seg mot solen.

De utvinner metaller, og forsker

I nye instrumenter.

De vil videre i utviklingen,

Og har ingenting å frykte.

Tiden roper etter dem på veien,

Så alle må skynde seg.

Oppfinnelser og nye teknikker

Taler sitt eget språk.

STJERNER

Løft deg mot stjerner.

Se dagslyset roper i eteren.

Månen lyser over vannet,

Og menneskene soler seg i tiden.

Her er alt vi trenger,

Hus, mat og klær.

De går med bare føtter og ser

Etter en stjerne som flyr.

Stillheten er over alle.

Lyset griper om seg, og taler

Med rene hender.

Det tindrer i davidsstjerner.

Det er ingen drøm

At jorden rører på seg,

Og engler suser i nattemørket.

Stjerner lyser over Jerusalem.

ORD

Jeg tar mine ord med,

Og rekker dem frem til alle

Som frø av gull,

Som korn fra åkeren.

Urgamle ord blir som nye

I lyset av liv og sannhet.

Skrøpelige ord

Blir vasket bort som støv.

Jeg rekker deg mine ord

Som blomster og honning,

Og trøster de svake

Med epler fra hagen min.

Ordene er mine venner,

Som jeg løfter frem i lyset

Så alle kan se og høre

Og kjenne at Gud er god.

INSTRUMENT

Alle mennesker er et instrument.

Hele kroppen toner

Natt og dag i naturen.
Våre strenger spiller for hverandre,

For vi er alle søsken på jord.

Jeg venter å høre din stemme.

Dine fingrer rører ved meg.

Jeg kjenner lengsel til småfuglene.

De holder meg våken,

Og gir meg kraft utover dagen

Som en mektig morgensol.

OVER VANNET

Mens vi lever

Må vi holde hodet over vannet.

Vi må heie barnet frem,

Så vi har et håp.

Fremtiden er et lykkelig øyeblikk

I det blå.

Det smiler lys over alle fjell.

Og en dag må vi reise

Til Soria Moria – over havet,

Der frukten er moden hele året

Og ingen går sultne hjem.

Mens vi lever må vi søke den ene,

Som er visdom og kraft.

Vi søker kilden til liv mens vi lever,

Så døden ikke kan ta oss.

Porten er åpen for alle.

Men jeg vet det kommer en tid

Med vanskelige stormer,

Tornado, syklon, og skybrudd

Av dødelig hagl.

Det gjelder å leve, mens vi lever

Og holde øye med tidens tann -

Som biter i hjerter og lepper

Til lyset bryter muren

Og fangene slippes fri.

Dine øyne er et speil.

Jeg ser folk gresser på marken.

Tiden snur vår drøm om paradis

Til torden og lyn.

Men fremtiden er barna som lever

Velsignet av Gud.

GAMLE HUS

De gamle skur i byen er revet ned,

Og nye boligblokker puster

Og lyser i vinden,

Som fattigfolk på tur.

Med skråtak og gavl, med møne

Av kraftig plank og panel,

Våkner den unge ridder

I byens eldste kvarter.

Noe er galt, det lukter røyk.

Det brenner i gamle hus.

Og snart er en by lagt i ruiner,

Bare et gammelt skur står igjen.

Det lyser av kjærlighet.

ÅKEREN

En åker lyser i sol og regn,

Men mest i sol.

Vinden bølger åker og eng,

Og løfter blomster fra jorden

Til vår favn.

Vi ser, vi skuer en åker av korn,

Og blomster fra sør til nord.

Høsten vinker med sommersol

I vinterens lange pust.

Og frosten krymper til en dag eller to

Før våren igjen får krefter.

Så spirer åkeren på nytt,

Og barna danser og traller.

Livet er et eventyr, med brød på bordet

Og frukt i hagen, og korn og blomster

I åker og eng over hele jorden.

Det er fremtiden vår.

  

Astrup-ill.

NOBEL Poesi – 2004 (s.25-28) * Sigve Lauvaas

O.Garborg-ill.

SØSTRE

De syv søstre

Har tatt kjolen på,

Og lyser som hvite engler.

Rimfrosten ble til et dekke av snø

I den underlige nattetimen.

Syv søstre har nye kjoler,

Og lyser i lyng og gras.

De lever på kjære minner

Og stråler av sol.

Mine søstre venter på våren.

De tenker nok på en prins.

Alle er vakre som dagen

Og flyr i sønnavind.  

NABO

Jeg har flyttet inn her,

Og er nabo til Kina og Vietnam.

Jeg lærer aldri språket.

Jeg er for gammel

Til å begynne på nytt.

Jeg er nabo til hele verden

Og tråkler i trafikken.

Snart er jeg ved målet,

Og speiler mitt liv

I minner som synger og maler.

Jeg har flyttet til en by

Og lener meg til fortauskanten.

Avisene har sluttet å skrive

Om naboen og gatestøv.

Alt handler om å overleve.

EN DAME

Hun tar kjolen på

Og stiller seg foran speilet

I forskjellige stillinger.

Hun prøver en ny modell

Og har fremtiden foran seg.

Det gjelder å være smart

Og lekker - for de andre,

Som betaler dyrt for tøyet.

Hun syr det som selger,

Og har ingenting igjen.

MAGER VÅR

Hun er mager som et spinkelt rådyr

I vinterkulden.

Hun snurper kjolen

Og holder frakken tett til brystet.

Ingen vet om hennes utsikter.

De tror alt er ferdig ved juletider.

Men fuglene får mat,

Og den vesle damestørrelsen

Kommer på beina.

Med våryr glede rusler hun i parken

Med to staver,

Og holder kroppen varm av lengsel

I solens myke latter.

Den magre damen tines som snø,

Når vårsolen varmer fjell og hav

Til et supermarked for alt liv

Som yrer og gror på jorden.

Dette rommet er et drivhus

For deg og meg.

VIND

Vinden leker i håret ditt

Med usynlige fingrer.

Vinden løfter språket ditt

Til glede og latter.

Gå ut i vinden, menneske,

Og kjenn kreftene

Som taler med nakne hender

Fra begynnelsen.

Vinden holder liv i leiren

Og rører i havet,

Så de syke skal bli friske.

Vinden skriver navnet,

Og løfter alle som tror

Når vår time kommer.

SPRÅK

Ord raser gjennom luften,

Og lander i tornekratt

Og glatte svaberg.

Vår tunge er delt,

Men en liten stund hører vi

Det glade budskap.

Vi bøyes mot jorden,

Og jages inn i skogen hver dag

For å lete etter ord.

Til slutt kan vi skrive navnet,

Og lener oss til trær

I skogkanten,

Før fjellet roper i tungetale.

TID

Mens vi lever

Går tiden hurtig mot det blå.

Jeg ser stakittgjerde rundt fjellstuen,

Og noen barn som leker.

De stormer frem i tiden,

Og frykter ikke morgendagen.

Noen smiler

Og svinger seg i dansen.

Han møter henne,

Og lykkens øyeblikk begynner

Som et hurtigtog.

Mye kommer til å skje på jorden.

Og sol og måne følger tiden,

Som barna våre.

De jobber seg frem med lek og latter

Til voksenlivet overtar,

Og nye dører blir åpnet.

Det gjelder å smi mens jernet er varmt,

Det gjelder å leve i tiden

Med et våkent øye.

Mørke skyer driver over oss,

Og taler sitt språk.

Tiden er som en snare.

Det gjelder livet.

MIN FAR

Min far hadde varme hender.

Han dyrket steinur til kornåkrer,

Og snekret møbler og sko

Til alle anledninger.

Huset ble til en skattkiste,

Og hagen ble til paradis for barna.

Min far elsket å fiske,

Så alle ble mette hver dag.

Bønn og brød gikk hånd i hånd.

  

O.Garborg-ill.

NOBEL Poesi – 2004 (s.21-24) * Sigve Lauvaas

O.Garborg-ill.

ANSIKT

Ditt ansikt er et brev

Til noen der ute.
Du takker for livet

Og lyser av kjærlighet.

La ansiktet være et brev til meg,

Så er du en blomst.

Jeg løfter deg opp

Og kysser deg i hagen min.

Og solen våker over deg,

Og takker deg for alt du er.

Solen gir deg frierbrev

Og favner deg i morgenlyset.

KVERN

Det kverner i fossen.

Mølla kverner kaffe eller korn.

Hvor lang tid

Skal kvernen male?

Det kverner i hodet mitt.

Kanskje alt er ferdig

Når det ikke finnes mer vann,

Når tiden skrumper til en myr

For mose og troll?

Det kverner i fjellet.

Bølgene hamrer mot land,

Og rullesteinene lyser

På stranden – ut mot havet.

I Øygarden kverner du og jeg

I tidens lykkelige vår.

Vi tenker på sommeren

Og en grøderik høst.

BARN

Det er på tide

Å se etter barnet,

Som har gått seg bort

I byen med de mange rom.

Vi må alltid se etter barnet

I hagen og på veien.

Hvor er de nå, hvor blir de av

I denne merkelige verden?

Det er på tide

Å favne barnet i navnet,

Så det forstår hvem det tilhører.

Det skaper kontakt og brofeste

For mange generasjoner.

TRE

Treet venter på våren,

Som frø og blomst.

Alle venter på våren i vinterkulden.

Himmelen har gullkroner,

Og menneskene har trær som lyser.

Og vinden synger salmer

Når høsten kommer.

Et tre opplever årstidene som barnet.

Skiftende tider krever alt,

Og gir glede og sorg.

Treet blomstrer til våren

I hagen min.

  

I MØRKET

Vi går ut i mørket

Og ser etter lys, noen å snakke med.

Vi går til veien, spør etter buss,

Eller en nedlagt båtrute.

Vi lever i mørket, og lengter

Til nordlyset som blafrer og hvisker.

Vi minnes de nedlagte gruvene

Og arbeidsfolk i nød.

Vi reiser i mørket, og lengter

Etter lykke og eventyr,

Og kjenner oss voksne nok til å bære

Tiden med oss.

MINNER

Det vi har sett en gang,

Er et minne som gir nye krefter.

Og alle minner er lagret til et bilde

Vi kan trekke frem når høsten kommer.

Vi ser i speilet at vi har levd,

Og glemmer ikke så lett inntrykk

Som roper i mørket.

Vi ser det vi har sett, og hører ropet

Fra ødemarken.

Vi lever i sus av bølger i tiden,

Og har minner i bøtter og spann.

De frigjør krefter i vårt indre,

Og speiler livet i lyset fra begynnelsen,

Så vi kan se veien til de levendes land.

  

LEPPER

Tørk leppene,

Og gå stille i dørene.

Vokt deg for språkets makt.

Lamme og halte kan tale,

Så huset blir stort.

De fattige kan innvie verden,

Så alle blir rike

Av glødende ord.

Smi sverdet.

La leppene lyse

Gjennom fjell og skog.

Spreng grenser for alle språk,

Og løft navnet i kjærlighet,

Håp og tro.

SKRIVE

Livet skriver mitt navn

Og korte dikt.

Jeg har ikke klarsyn.

Jeg kan ikke se langt.

Jeg lever mitt liv i skyggen

Av palmer og bølgesus.

Mine ord er som frø i vind.

Fuglene kommer til dekket bord,

Og løfter jorden i glede.

Vårkonserten toner

På samme bølgegrad hvert år,

Og livet skriver navnet

Med gullpenn.

Torvåker på Jæren- O.Garborg-ill.