 |
| O.Garborg-ill. |
SØSTRE
De syv
søstre
Har tatt
kjolen på,
Og lyser
som hvite engler.
Rimfrosten
ble til et dekke av snø
I den
underlige nattetimen.
Syv
søstre har nye kjoler,
Og lyser
i lyng og gras.
De lever
på kjære minner
Og
stråler av sol.
Mine
søstre venter på våren.
De tenker
nok på en prins.
Alle er
vakre som dagen
Og flyr i
sønnavind.
NABO
Jeg har
flyttet inn her,
Og er
nabo til Kina og Vietnam.
Jeg lærer
aldri språket.
Jeg er
for gammel
Til å
begynne på nytt.
Jeg er
nabo til hele verden
Og
tråkler i trafikken.
Snart er
jeg ved målet,
Og
speiler mitt liv
I minner
som synger og maler.
Jeg har
flyttet til en by
Og lener
meg til fortauskanten.
Avisene
har sluttet å skrive
Om naboen
og gatestøv.
Alt
handler om å overleve.
EN DAME
Hun tar
kjolen på
Og
stiller seg foran speilet
I
forskjellige stillinger.
Hun
prøver en ny modell
Og har
fremtiden foran seg.
Det
gjelder å være smart
Og lekker
- for de andre,
Som
betaler dyrt for tøyet.
Hun syr
det som selger,
Og har
ingenting igjen.
MAGER VÅR
Hun er
mager som et spinkelt rådyr
I
vinterkulden.
Hun
snurper kjolen
Og holder
frakken tett til brystet.
Ingen vet
om hennes utsikter.
De tror
alt er ferdig ved juletider.
Men
fuglene får mat,
Og den
vesle damestørrelsen
Kommer på
beina.
Med våryr
glede rusler hun i parken
Med to
staver,
Og holder
kroppen varm av lengsel
I solens
myke latter.
Den magre
damen tines som snø,
Når
vårsolen varmer fjell og hav
Til et
supermarked for alt liv
Som yrer
og gror på jorden.
Dette
rommet er et drivhus
For deg
og meg.
VIND
Vinden
leker i håret ditt
Med usynlige
fingrer.
Vinden
løfter språket ditt
Til glede
og latter.
Gå ut i
vinden, menneske,
Og kjenn
kreftene
Som taler
med nakne hender
Fra
begynnelsen.
Vinden
holder liv i leiren
Og rører
i havet,
Så de
syke skal bli friske.
Vinden
skriver navnet,
Og løfter
alle som tror
Når vår
time kommer.
SPRÅK
Ord raser
gjennom luften,
Og lander
i tornekratt
Og glatte
svaberg.
Vår tunge
er delt,
Men en
liten stund hører vi
Det glade
budskap.
Vi bøyes
mot jorden,
Og jages
inn i skogen hver dag
For å
lete etter ord.
Til slutt
kan vi skrive navnet,
Og lener
oss til trær
I
skogkanten,
Før
fjellet roper i tungetale.
TID
Mens vi
lever
Går tiden
hurtig mot det blå.
Jeg ser
stakittgjerde rundt fjellstuen,
Og noen
barn som leker.
De
stormer frem i tiden,
Og
frykter ikke morgendagen.
Noen
smiler
Og
svinger seg i dansen.
Han møter
henne,
Og
lykkens øyeblikk begynner
Som et
hurtigtog.
Mye
kommer til å skje på jorden.
Og sol og
måne følger tiden,
Som barna
våre.
De jobber
seg frem med lek og latter
Til
voksenlivet overtar,
Og nye
dører blir åpnet.
Det
gjelder å smi mens jernet er varmt,
Det
gjelder å leve i tiden
Med et
våkent øye.
Mørke
skyer driver over oss,
Og taler
sitt språk.
Tiden er
som en snare.
Det
gjelder livet.
MIN FAR
Min far
hadde varme hender.
Han
dyrket steinur til kornåkrer,
Og
snekret møbler og sko
Til alle
anledninger.
Huset ble
til en skattkiste,
Og hagen
ble til paradis for barna.
Min far
elsket å fiske,
Så alle
ble mette hver dag.
Bønn og
brød gikk hånd i hånd.
 |
| O.Garborg-ill. |
No comments:
Post a Comment