NOBEL Poesi – 2004 (s.17-20) * Sigve Lauvaas

O.Garborg-ill.

AUDIENS

Personlig audiens

Med pave eller konge.

Jeg har bodd på ambassaden

Til Norge, og er privilegert.

Fjerne skip bøyer av,

Rike stater står opp for lidelser.

Alle barn skulle få audiens

Til jorden vår.

Vi har ikke barnetrygghet

I et samfunn uten engler.

Verden seiler sin egen sjø,

Og isbreen smelter.

ENGLER

Din engel vokter din fot.

Engelen voktet røveren på korset.

Engelen vokter barnet ditt

På vei ut i den store verden.

Fra fremmede hører vi sang om engler

Som omringer byen.

Og ondskapen får ikke makt.

Engelen lyser din fot.

Når engelen går ved din side,

Er du i sikkerhet,

Og kan puste trygt og drømme

Om en evig, lykksalig vår.

Når vi lever i lyset, kan vi se Gud.

Døden har ingen makt over oss.

Engelen favner alle i sine vinger

Og lyser veien til målet.

FUNDAMENT

Selv et godt fundament

Har ingen garanti for å overleve.

Nye skikker følger nye folk,

Og tiden drives frem i bølger.

Jeg tenker på litteraturen.

Hvem leser Ibsen i dag, eller Garborg?

Selv de beste faller ifra.

Dikt som ikke bæres frem i tiden,

Går til grunne som gamle hus.

Ytterst sjelden kommer kjærligheten

Frem i lyset - som visdom.

Det er de falske strenger

Som styrer verden.

Poesien har vanskelige kår,

Som mennesker i Nord Korea.

Alle trenger å bli sett,

Og alle trenger brød for å overleve.

LØSNING

Den eneste løsningen,

Er å forbli et anstendig menneske.

Vi må ære det som er verdt å ære.

Visdommen speiler vårt liv.

Alle mennesker lengter etter løsningen

På tilværelsen. De studerer skriftene

Fra begynnelsen, og ser etter profetier.

Men alt er fånyttes.

Bare de som går veien, kan komme

Til paradis, bare de som er verdige

Har navnet skrevet i boken.

Det er ordet som er løsningen.

BLÅTT

Det går i blått.

Alt skal være blått i dag.

Himmelen er blå,

Lyset er blått.

Politikk og hus går i blått.

En hel by er blå i nord,

Der fjellene lyser.

Blåe gardiner, blå øyner, blått hav.

Et eventyr i blått

Åpner dører til nye boliger.

De flyr i det blå.

Jenter i blå uniform

Spiller for kongen,

Som applauderer fra en blå løper.

Alle mennesker er tribuneslitere

Under blått seneteppe,

Der stjernene spiller for oss.

DAGENE GÅR

Dagene går og kommer,

Som på en rullebane.

Folk arbeider med hode og hender,

Og tiden går som en vind.

Solen farger landskapet.

Maleren ser på furutreet som lyser,

Og går en tur i fjellet.

Her er rom for alle dager.

Dagene følger soluret,

Og kommer igjen tidsnok

Til en ny dag starter med fuglesang

Og barnelatter i eventyret.

JAGES

Vi jages fra begynnelsen.
Omgivelsene tar oss med i sirkuset.

Vi jages som slyngplanter.

Tiden jager oss til verdens ende.

Vi jages med pekefinger,

Hva som er rett og galt.

Og ikke alle forstår meningen.

De klapper i hendene, og forsaker

Øyeblikket som fotograferer alt

Fra begynnelsen.

Vi jages, og blir omringet av livet

Som taler i alle retninger.

Vi er passasjerer på et hurtigtog

Med kurs for verdens ende.

Vi jages, og orienterer oss i vinduet,

Og frykter slitasje og feil,

At vi kanskje er på kollisjonskurs

Med vårt eget liv.

ENSOMHET

Livet er en reise i ensomhet.

Jeg sitter på et fjell

Og ser solen forsvinne i horisonten.

En mektig kraft forlater oss,

Og døren blir lukket igjen.

Hva har vi å være stolte av?
Hvem tilbyr oss sitteplass på toget,

Som er fullastet med de andre?

Jeg er hjelpeløs uten lyset.

Uten kjærlighet kan ingen leve.  

  

O.Garborg-ill.