HAVET KOMMER Poesi 2003 ’Ark1 * Sigve Lauvaas

Olav Garborg-ill.

HAVET KOMMER

POESI

2003

Sigve Lauvaas

NOBEL FORLAG

E.Munch-ill.

HAVET KOMMER

Havet kommer, havet kommer.

Det er ikke sommer nå.

Alle klamrer seg til fjellet.

Båtene er dradd på land.

Havet kommer som en mare.

Vi må redde det vi kan.

Havet kommer, havet kommer.

La oss finne ly for vinden,

Gripe tak i fedrelandet.

Her er rom for alle språk.

Havet rammer hele jorden.

Vi må spise før vi dør.

Havet kommer, havet kommer.

Bølger skyller imot Vik.

Alle finner båt og anker. -

Korn og fisk er brød for verden.

Havet kommer inn med bulder,

Vekker barnet vårt med skrik.

ET HAV

Et hav har mange dybder,

Et hus har mange rom.

Et folk har mange anker

I livets helligdom.

Vi tror, og lar oss drive

I tidens klare strøm.

Vi håper å se livet

Som lys i himmelrom.

Vår kjærlighet er festet

I evighetens dyp.

Vi elsker hav og himmel

Og takker Jakobs Gud.

SORG

Sorgen tynger.

Våre kjære er i sorg.

Solen gråter fra sin himmel.

Fjellet gråter fra sin borg.

Fins der ikke trøst i verden

For et folk i nød?

Vi må hjelpe dem som gråter,

Bygge broer, frelse jorden

Ifra hunger, pest og død.

GRIND

La oss åpne grinder for hverandre,

Åpne dører, heise flagg.

La oss være sammen, skape glede

I nabolag og menighet.

La oss lyse i tiden

Og klamre oss til ordet.

Språket er et redskap og en drivkraft

På vår endeløse reise

Ifra pol til pol.

La oss være sammen her på jorden

Som venner og søsken.

La oss nyte stillheten i fjellet

Og bøye oss for Gud.

  

SKRIVE

Det jeg skrev, det skrev jeg,

Sa en av mine venner.

Nå skriver jeg i min dagbok disse linjer

Og hilser alle og enhver med livet.

Vi rusler på en landevei, og ser oss selv i andre.

Vi opplever verden i et speil

Og følger solens gang rundt treet.

Her er så mange hemmelige landemerker

I dette livet som vi lever.

Havet trekker pusten mens vi går og går.

Jeg skriver for min egen del

Og bygger mine varder.

I kveldingen kan noen se en stjerne i det blå.

Og jeg vil hilse alle med et ord

Som havet har drevet hit.

Jeg samler vrakgods på stranden,

Og leter etter skatter.

Jeg er i de solhøye år, og klamrer meg til fjellet,

Så ingen kan rive meg ned i avgrunnen.

TID

Tiden gråter.

Tiden holder ut, men gråter.

Den hyler som barn i nød.

Likevel klamrer vi oss til tiden

Og bygger tiden inn

Med høye murer.

Ingen skal få røre min tid.

Tiden er hellig som ordet

Vi kysser tiden hver dag med vår munn

Og skjelver.

O.G-ill.