HAVET KOMMER Poesi 2003 ’Ark3 * Sigve Lauvaas

Havbilde9-ill.

BEGYNNE PÅ NYTT

Når vi planter i tro,

Begynner treet å vokse.

Når vi løfter hverandre av kjærlighet,

Begynner vi å tro.

Det er troen som holder verden sammen,

Eller er det ordene, språket?
Eller kanskje det er havet?

Vi kan begynne på nytt

Når vi feiler på livets vei.

De veldige ordene: håp og tro,

Oppmuntrer oss til å se hverandre.

LILJENE

Liljene på marken vokser.

De arbeider ikke.

Gras og planter kler jorden,

Men kastes på ilden. Tørken svir.

Alt visner til sin tid,

Men alt har en mening, en oppgave.

Hvert strå betyr noe stort

I det virkelige livet.

Spør ikke hva dere skal spise,

Som hedningene.

Men ta imot livets gode gaver

Som gis dere, – som liljene på marken.

Alle som vender seg mot solen,

Blir fylt av en klar fargesymfoni.

Som liljene lyser på marken,

Lyser menneskene på veien hjem.

RING

Ringer går sammen,

Malmen lyser.

Solen holder oss våkne,

Og speider i graset.

Solen ser oss i tiden

Og ringer i sine bjeller.

Hver stjerne er ringer i livet

Som stråler i nattemørket.

Vi trenger en ring til erindring

For alt vi sa og gjorde.

Det fester vårt blikk på jorden

Og det virkelige livet.

EGET HUS

Hver er sitt eget hus.

Og alle spinner tråder

Til et enda større hus, og er viktige.

Vi spinner til vi dør, og ser ingen begrensning.

Tiden åpner alle dører, og veien lyser.

Vi spinner vårt eget hus,

Og forviller oss i garnet.

Vi tenker, og reiser om kapp mot målet,

Og ser ikke farene langs veien.

Ung og gammel reiser som galne

Og haler i tomsekker, og er forblindet

I alt som glitrer.

Tiden tar oss med. Og vi legger bak oss alt

På vår vandring i eventyret.

Det som gjelder nå, er å isolere

Og ventilere, skape lys

Så vi kan lese navnet.

HAVET KOMMER

Natten kommer, havet kommer.

I desember kommer havet

Over muren, inn i rommet.

Jeg er skjelven. Hva vil havet?

Havet stuper inn i huset,

Over grinden, over veien.

Over alt glir havets slegge.

Det spruter hav med faste hender.

Havet bryter trær og hjem.

Huset seiler fritt på bølgehavet.

Alle grensene er sprengt.

FANGET

Jeg er fanget i min egen kropp.

Jeg er sammen med min sjel på reisen.

Det er deilig, det er fritt.

Livet er et skall, en vev.

Jeg er fanget i et rom av diamanter.

Fjellet mitt er ånd og sjel.

Jeg er fanget, men jeg følger tiden.

Jeg har grenser nå, men flyr til paradis

Når havet legger seg - og alle går til ro.

ALENE

Jeg er alene i skogen, på fjellet, på stien,

Og drar hjem igjen til mor.

Jeg er alene, hos meg selv, og tenker langt.

Tusen mil, ja hele livet.

Jeg er alene i mitt eget skall

Som jeg drar med meg på eventyr

Til kvelden kommer,

Og jeg drar hjem igjen til mor.

HAVETS SANG

Om bølgene, om havet, kan vinden synge

Fra daggry til solefall.

I det summende mørke synger en hubro, en ørn.

Jeg hører lyden av håse skrik.

Så er det morgen igjen,

Og båtene tøffer på havet.

Havet strekker seg fra land til land,

Og knytter verden sammen i et speil

Som taler natt og dag.

Havet holder fest i kveld, og griper tak i byen vår.

Det svinger opp til farlig dans,

Og månen gjemmer seg.

Vi synger havets sang i nord og sør.

Havet er en vakker bro imellom alle folk og land.

Den rekker ut sin hånd til oss

Og gir oss håp.

Her kan vi fiske dagens rett,

Og reise til en bror i nød.

Her kan vi seile tusen mil, og kjenne varmen ifra sør,

Der solen favner hav og land med munnen sin.

PÅ HAVET

Jeg søker en havn.

Jeg ror i åpen båt.

Jeg søker et lys som kan vise vei.

Jeg kjenner at bølgene slår.

Det er tid å dra båten i land

Før stormklokkene ringer elleve slag!

Jeg ser bølgene slår mot fjellet.

De spør ingen om lov å være i fred.

De bryter seg inn i vårt hus,

- Litt hver dag, så lenge vi lever.

Ordet gir løfter. Havet gir håp.

Hav-ill.