MEDITASJON Poesi 2004 – Ark1 * Sigve Lauvaas

E.Munch-ill.

MEDITASJON

POESI

Poesi

2004

Sigve Lauvaas

Nobel forlag

ANSIKT

Glade barnestemmer.

Vi kjenner glede. Vi hører latteren.

Vi har gleden i oss.

Vi har evnen til å føle glede.

Og gleden er i meg nå.

Jeg har kjærlighetens arm på min skulder.

Kjærligheten omslutter meg.

Jeg er velsignet med et godt hjerte.

Kjærligheten bor i meg, den lyser.

Mitt ansikt lyser av kjærlighet

Fra en annen verden.

Jeg bodde i Sibir, i Canada og Alaska,

Og kjente kulden som en trofast venn.

Frost skaper ensomhet.

Døden kommer sakte, og sløver oss.

Jeg følger tiden på veien hjem.

SKAPE

Gud skapte.

Vi bor i skaperverket

Og kjenner nærhet til liljene.

Men vi er høyere enn fjell,

Høyere enn stjerner.

Vi har en tro, og et håp.

Elsker du din neste som deg selv?

Da er du i forvandlingens smelteovn,

Og skal bli til noe stort.

Vi kan bare drømme,

Og vi kan se tegn i sol og måne.

Elsker du Gud, kan du se langt.

SLEKT

Slekt etter slekt forteller

Dine storverk.
Ditt kongedømme strekker seg

Over hele verden.

Du holder din hånd over alt levende.

Du er nær alle som roper ditt navn.

Jeg kaller på deg om natten

Og hører din stemme.

Slekt etter slekt hører din stemme

Fra dypet, fra verdens ytterste grenser.

Alt som har ånde ser ditt ansikt

I skaperverket.

Du er nær oss i ditt ord

Og i ditt navn -

Som lyser over hele jorden.

I ditt navn synger slekt etter slekt.

De lovpriser din storhet.

Du løfter hvert menneske fra støvet

Når engelen kaller 

Og tidens teppe rulles inn.

VIND

Vinden tar i greinene. Skogen danser i vinden

Som bærer oss over havet.

Vi flyr med vinden.

Se vinden for dine øyne. Tenk, vi er engler en dag

Og flyr i vinden, i en varm solfylt vind.

Og alt som lyser bor i oss.

Menneskene lyser. Du lyser sammen med alle folk

I vinden som tar oss med

Bak alle fjell og hav.

ORDET

Jeg står på egen grunn,

Og ser alle trær i skogen

Som lyser av grønt lauv.

Hvor kommer dette nettverk av greiner fra?

Hvem skapte lyset,

Og hvor er ordet som ble til alt dette?

Jeg har ikke ord i språket

Som dekker min undring.

Jeg søker klarhet, men blir tilsidesatt.

Ordet var, er, og blir.

Og ingen står ved siden av ordet

Som velsigner oss i navnet.

TID

Hvem er du som kommer og går?

En sol, en måne, en tid

Som presser jorden rund, og gjør oss

Til et speil for livet.

Våre gjerninger ligger gjemt i tiden,

I dette hjulet som bryter alle grenser

Og raser fremover som hvite busser

Over hav og land.

Hvem er du som opplever tiden som en kapsel

På vei til månen eller mars?

Jeg vet at noen tror på en tid bak døden

Som er uendelig.

Havet er rikt, men tiden er det største vi har.

I tiden har vi ordet og livet,

Som holder oss sammen med tette bånd.

Tiden er vår navlestreng til De levendes land.

Røtter-ill.