HAVET KOMMER Poesi 2003 ’Ark8 * Sigve Lauvaas

Japan-ill.

BREV

Jeg satt ved havet

Og leste dagen.

Jeg satt på fjellet og leste dagen

I sol og regn, i snø og vind.

Jeg leser dagen i all slags vær,

Sommer og vinter, vår og høst.

Dagen er et hemmelig brev

Som brettes ut til et speil - over livet.

Jeg vandrer gjennom dagen

Til en ny dag – med runer og løkkeskrift

Av en urgammel gåte.

Jeg leser skinnbrev om tiden

Som legger seg lag på lag i våre liv.

Jeg bor på en øy

Med dag og natt som nærmeste nabo.

Her følger jeg båtene ut fjorden

Med kurs for Amerika.

DRÅPER

Det skal ikke mange dråper til

For å fylle havet til randen.

Dråpene kommer jevnlig med vinden,

Og skyene bærer dråpene over fjellet

Til ørkenlandet.

Her kan dråpene bety alt.

Menneskene venter, jorden tørster.

Hver dråpe er en gave, en skatt,

Som kan redde verden.

Jeg samler på dråper til en sjø,

Hvor vi kan være sammen -

Og kjenne varmen fra havet.

RIKDOM

Hvor kommer rikdommen fra?

Hele livet søker vi rikdom

I eiendom og gull, ord og kjærlighet.

Men har vi ikke brød, da er livet forgjeves.

Den som vil, kan prøve.

Rikdom er mer enn jag etter penger.

Om våre godsvogner blir høye som hus,

Vil vi ikke komme noen vei

Uten drivstoff.

Kroppen trenger føde,

Og bilen trenger sin diett – for å fungere.

Grensene er satt, og vi må ta det til etterretning.

Sånn er livet.

Rikdommen danser i Europa.

Men snart er det slutt på galskapen.

Åker må pløyes, og kornet må i jorden

For en ny høst.

Våre hender og våre ord er en rikdom.

Men alt er strev etter vind.

Uten visdom og kjærlighet, er alt forgjeves.

Uten Gud, er rikdommen død, -

Og arven vi etterlater – er som en ørken.

HISTORIEN

Legg historien bak deg.

Se veien frem som en livsoppgave.

Vi har mange blå fjell i sikte.

Landet er vidstrakt,

Og her er mange møteplasser.

Luften i høyden er tynn,

Men vi biter oss fast - som frø.

Vi skal leve i Peru til dagene er talte

Og vi må flytte. – Det er vår lodd i livet,

Å leve som søsken til vi dør.

ELSKE

Hun sa hun ville elske fiolinen,

Og havet, og fjellet.

Hun sa hun ville elske rosebusken

Og hagen med epletrærne.

Hun sa hun ville være på konserten

Når han spilte solo.

Hun ville gi ham et kyss for hvert nummer

Og følge ham til døren.

Hun sa hun elsket ordene på veggen

Og musikken han skrev.

Men hun kjente ikke hans hjerte,

Og fryktet vinteren i Telemark.

VERDEN

Du vet, verden er her, uten oss.

Men vi er så heldige. -

Vi kan være sammen om denne bygningen

Som skriker i sammenføyningene.

Du vet, det ville vært rart å sloss

Om å få bli med på ferden.

Det er tiden som bestemmer alt.

Verden er som et stort skip på havet,

Med kurs for andre siden.

Du vet det er farlig å reise alene.

Men vi er flere som skal samme veien,

Og himmelen er villig å ta imot

Både svarte og hvite, brune og gule folk.

Du vet, lyset tar slutt en dag, og musikken

Legger seg i jorden som knust glass.

Det blir farlig å leve da.

Men vi skal bare til andre siden.

ROP FRA HAVET

Det roper fra havet.

Det roper mitt navn.

Jeg hører skaperen rope fra havet

Inn i min sjel.

Angsten er borte.

Jeg hører mitt navn fra havet.

Jeg ser blomster i skyene

Som strekker seg mot fjellet,

Til mitt hvite hus.

Jeg lengter til fjellet.

Her tråkket jeg mine barnesko,

Og hørte havet i det fjerne

Som en mild latter.

Livet roper til meg fra bølgene.

Tiden er et opprørt hav.

Vinden roper etter mennesker

Som vil hjelpe.

Og lykkelig er den

Som åpner sine hender

Og velter steinen bort.

Havet roper ditt navn.

RIK

Du som er rik som et fjell,

Må ikke glemme din bror.

Du som har et hjerte som slår,

Hører klokkene kaller

Til ansvar for den ene.

Og hele verden synger ditt navn.

Den som er rik, må ære sin bror

Til solen går ned.

Og ingen kjenner dagen og timen

Porten åpner seg fra trengselen -

Til paradis og fred.

M.Skjelbred-ill.