 |
| E.Munch-ill. |
TILHØRE
Tilhører
vi den samme jorden?
Planter,
dyr og mennesker, -
Med
et bakteppe av himmelvarder og stjernelys,
Bretter
seg ut i landskapet.
Og
mellom alt er små rom med detaljer
Og
skapninger som spiller fiolin.
Jeg
tilhører dette orkester.
Vi
er i samme båt, og har vel en tidsramme
Som
er noenlunde lik.
Alle
tilhører samme symfoni.
Vi
er plassert, for å fungere, for å tilhøre
De
som håper og tror, og roper navnet.
GAMMEL
Når
ordene faller fra hverandre
På
leppene,
Og
stemmen blir utydelig,
Ser
jeg etter følsomme mennesker.
De
forstår og kan lese munnen,
Kjenne
pulsen
Og
gi meg levende vann.
Når
ordene blir grøt
Og
ingen klarer å forstå mitt hjerte,
Vil
jeg speile meg i ordet -
Som
vekker mitt indre til stillhet.
Da
vil jeg se klart
Og
kjenne skriften på veggen
Som
mitt eget navn.
ORD
Skriver
ord, skriver byer og land, en lang strek
Som
en landevei, en elv, en grense.
Skriver
høye hus og fjell, en befolket verden,
Krig
og fred, avmakt og nød blant fattige og rike.
Skriver
stillhet, og en ny morgen med sol.
KVELD
Lyset
er rolig,
Kvelden
er blå.
Jeg
spaserer på en fjellvei
Og
tenker et underlig landskap
Med
tøfler på.
Alt
er rolig,
Ingen
banker på.
Jeg
sitter ved et vindu og speider
Stjerner
i det blå. -
Men
skyer dekker sikten,
Og
tiden går mot kveld.
Jeg
håper et øyeblikk
At
kvelden drar forbi,
At
det blir dag, og lyst igjen,
Med
sommersol og frieri.
Jeg
filosoferer om tidens mysterium
Og
går ryddig for meg selv.
Jeg
tenker adresser og møteplasser i livet
Og
tusen blå fjell.
DAG
OG NATT
Når
dagen smelter bort
Og
det blir natt,
Da
våkner jeg og skriver brev
Om
stort og smått.
Når
natten smelter bort
Og
det blir dag,
Da
må jeg kikke ut og mate fuglene
Og
gå en tur i parken.
Livet
er som en film.
Mye
går gjennom vinduet, ubemerket.
Mine
dager flommer over av bilder
Som
vil overbevise meg
Om
en ny tid.
MORGEN
En
ren morgen
Etter
en regnfull natt.
En
musikalsk morgen med fuglesang.
En
morgen på mange språk
Med
dansende barn.
Jeg
sitter en morgen ved havet
Og
betrakter bølgene.
Ingen
kraft i verden kan måle seg med havet.
Det
er bølger i dur og bass,
Vokal,
konsonant.
I
en forvirret tid er morgenen
En
ny begynnelse.
Vi
kan begynne med rene ark
Og
brette ut våre liv,
Tyde
skriften.
VI
REISER
Vi
reiser fra berget det blå
Ut
i den store verden.
Vi
reiser fra Lofoten til verdens ende,
Og
ser fyrtårn og båter over alt.
Klippene
forteller, jorden forteller.
Vi
reiser gjennom urskog,
Og
gjennom et mylder av mennesker
Som
risikerer livet.
Vi
reiser uavbrutt i tåke og natt,
Gjennom
solfylte ørkenstrøk til havet.
Vi
reiser så lenge det er håp,
Og
klamrer oss til en gul stjerne.
KRAFT
Kraften
i språket er lyset.
Hvert
enkelt menneske som lyser,
Har
kraften i seg.
Jeg
hører fedrenes musikk i det fjerne.
Det
er kraft i fløytespill og fiolin.
Det
er kraft i språket.
Kraften
taler som en vind, en stemme.
Den
bærer oss over fjellet,
Over
de syv hav – til verdens ende.
Og
ingen kan rokke ved kreftene i fjellet.
Hør
fjellet synger navnet,
Og
har sine messetider som en munk.
Del
kraften med hverandre, del lyset,
Så
ingen går i mørket.
La
ordet bli synlig i våre liv.
Når
kjærligheten får speile vårt hjerte,
Lyser
ansiktet som en sol.
Da
er vi som et nyfødt barn,
Omringet
av engler.
MASKE
Vi
går med masker,
Går
med glassøye, og ser bare litt
Mot
venstre.
Kirken
er ikke synlig, men veggmaleriet
Eier
en stillhet, og et kors bak tykke murer.
Vi
går med masker ved siden av hverandre
På
veien til begynnelsen.
Der
møter vi vårt eget speilbilde.
 |
| Monet-ill. |
No comments:
Post a Comment