HAVET KOMMER Poesi 2003 ’Ark11 * Sigve Lauvaas

Havet kommer-ill.

KVELD

Kvelden lister seg stilt på tå.

Det er tid for alle barn å sove nå.

Månen lyser stilt fra huset sitt.

Stjerner lyser veien på vår jord.

Alle vandrer fritt i landet vårt.

Kvelden vever teppet sitt av gull,

Og byen lyser.

Månen lyser eventyr i natten.

Stjerner blinker. Engler synger:
”Nå er det julekvelden”,

Og ”Snart kommer nissen”.

”Det snør, det snør”.

HAVET

Havet kommer inn med bulder,

Havet kommer.

Rekved, tømmer, store trær

Driver inn fra fjerne kyster.

Havet kommer med sin samling.

Solen lyser. Havet smiler.

Jobben er å binde sammen.

Hele verden er en holme.

Tiden binder natt og dag.

Havet kommer med sitt ansikt,

Speiler himmelblomster ned.

Barna danser. Det er sommer,

Eventyr og kjærlighet.

  

BREV

Som dagen er et brev,

Er hvert menneske et brev –

Hver dag, så lenge solen lyser

Og månen holder nattevakt.

Dagen forteller om sitt liv

Fra nord og sør.

Og havet kjenner ingen grenser.

Det tar oss med til fjerne himmelstrøk.

Vi sitter på en bølgeskulder

Eller på en bergenabb, et fjell,

Og studerer tiden som kommer og går

Inn i vår verden, og erobrer oss.

Vi taler som et brev, synger og smiler

Over jordens språklige gitter,

Som holder oss fanget.

Vi har lepper av tusen dager i vårt hjerte.

Vi speiler verden i livet,

Og åpner oss for hverandre som brev

Fra øyer i havet.

MÅNEN

Månen er hvit, og havet er gråblått.

Månen hilser med hvite stråler,

Havet speiler fjellet mitt, og englene.

Månen lyser om natten til et tegn.

Havet gir sin mørke drakt til hele verden

Som ønsker å henge sammen.

Alle land og folk er lenker til livet på kloden,

Som sirkler i høye baner som en karusell,

Til månen stuper i havet.

Da blir det vanskelig å finner veien hjem. 

Kveldssol-ill.