MEDITASJON Poesi 2004 – Ark6 * Sigve Lauvaas

Nordlys-ill.

ORD

Ord er mer enn penger.

Vitenskapen har raffinerte ord

I sin språkkrets.

Men visdommen og sannhetens ordforråd

Speiler skapelsen og veien.

Poesien er en form, et redskap

Til å formidle ordene.

Her finner vi balanse og stillhet,

Mystikk og klarhet.

Å lovprise ordet, er å lovprise lyset

Som kilden til alt liv.

Ordene gir trygghet og makt.

De bekrefter historien om barnet

Som kom for å frelse verden.

HØST

Solen brenner i trærne

Og kler trærne fra vår til høst.

Solen legger sitt teppe over skaperverket

Og gyller hvert strå

Til tiden er inne, og solen drar teppe sitt tilbake.

Trærne fryser i greinene,

Og lauvet blir rødt og gult,

Og tusen andre nyanser.

Høsten legger farge på naturen,

Og pakker den inn til neste vår.

Mens stjernene fløyter, sover vi og drømmer

Til den store gullmedalje.

Livet skal komme tilbake, lauv skal sprette

Og markene grønnes.

Høsten er vakker som horisonten.

Den gir seg selv for at vi skal få alt.

DRUER

Se druer, rotsystemet,

Observere hagens blomstrende trær.

Undring, ærefrykt og undring.

Skaperverket overgår alt.

Kronen på verket lyser.

Den første bokstav taler.

Nytteplanter, druer, aprikos,

Dadler og fiken.

Hvem spør etter brød

Når trærne slutter å vokse?

Ødelegg ikke frisyren, miljøet.

Jeg vil gå langs kornåkrene og puste

Fremtid og håp.

La årstidene føre oss nærmere

Drueplantasjen, naturen

Som driver sin egen butikk.

Vi er etterkommere.

Se århundrer i utvikling.

Men fjellene er de samme, og solen

Modner frukten

Så alle folk kan leve.

PREG

Vi preger og blir preget.

Vi elsker og blir elsket.

Vi vet at fravær fører til glemsel.

La oss derfor ikke være borte fra hverandre,

Så luften blir kjølig.

Jorden er stor nok for alle.

Vi tilhører ikke ensomhet, men fellesskapet.

Vi beveger oss, og setter dype spor.

Vi lever og lyser veien til verdens ende.

Vi preger våre omgivelser, som stjernene,

Til tiden klippes bort.

MITT HJERTE ROPER

Mitt hjerte roper

Hvem kan si meg veien,

Hvem kan fly over alle hav?

Hvem gir ordene makt,

Og hvem regjerer i verden?

Hvem er min venn i dag?

Mitt hjerte roper mens bølgene slår.

Begynnelsen demrer.

Jeg ser min bane.

Livet er en urolig reise.

Snart forvinner vi fra scenen,

Og mørket dekker vårt ansikt.

Jeg er hjemløs, og roper

Etter et ensomt sted, et høyt fjell

Hvor jeg kan trekke inn mine årer.

Jeg ser en ring av kjærtegn.

Du roper navnet mitt,

Og veien lyser.

VANDRING

I livet vandrer jeg fra fjelltopp til fjelltopp

Og setter spor, som alle andre.

Jeg vandrer med tårer i et språkgitter

Av mennesker som ler og gråter.

En vandring er en historie med kart

Som gjenspeiler dag for dag i en livsreise.

Jeg er en i folkehopen som er på vei

Til en ny tilværelse.

Mitt hjerte roper etter fred på vandringen.

Og målet lyser over alle fjell.

Her er jeg bare en gjest.

Men snart får jeg vinger, og kan fly.

SENTRUM

Sentrum i mitt liv

Er mitt ansikt, mitt hjerte, mine hender.

Ordet er sentrum. Jeg snakker, tenker, smiler.

Det fødes nye sanger i mitt hjerte.

Min sjel synger om natten.

Jeg snakker med Gud.

Sentrum i poesien, i mitt liv,

Er et våkent sinn.

Et legeme som kjenner, føler og smaker.

Når døden kommer, hva er igjen?

Hva er drømmen i livet

Når sentrum blir til en øy i havet, et fjell?

Se, fikentreet blomstrer, og ordene blir honning.

Da er visdommen gull,

Og mitt øye kan skue Jerusalem.

KJÆRLIGHET

Fremfor alt er kjærligheten

I et rent hjerte.

Da har vi et blikk som kan se

Gjennom stengte dører.

Jeg vil se ditt ansikt uten angst,

Og ditt hjerte uten sår.

Du er en rose i hagen, en blomst i vinden

Som åpenbarer ditt hjerte.

Alle dine bevegelser er en offergave.

Du gir deg selv for dine søsken, venner, naboer.

Ditt folk hyller deg med dyre gaver.

Du er et lys i slekten, en juvel i ødemarken.

En åpen bok-ill.