NOBEL Poesi – 2004 (s.29-32) * Sigve Lauvaas

O.Garborg-ill.

FREMTIDEN  

Veien mot fremtiden er barna

Som leker i parken,

Som kommer etter oss

Og strekker seg mot solen.

De utvinner metaller, og forsker

I nye instrumenter.

De vil videre i utviklingen,

Og har ingenting å frykte.

Tiden roper etter dem på veien,

Så alle må skynde seg.

Oppfinnelser og nye teknikker

Taler sitt eget språk.

STJERNER

Løft deg mot stjerner.

Se dagslyset roper i eteren.

Månen lyser over vannet,

Og menneskene soler seg i tiden.

Her er alt vi trenger,

Hus, mat og klær.

De går med bare føtter og ser

Etter en stjerne som flyr.

Stillheten er over alle.

Lyset griper om seg, og taler

Med rene hender.

Det tindrer i davidsstjerner.

Det er ingen drøm

At jorden rører på seg,

Og engler suser i nattemørket.

Stjerner lyser over Jerusalem.

ORD

Jeg tar mine ord med,

Og rekker dem frem til alle

Som frø av gull,

Som korn fra åkeren.

Urgamle ord blir som nye

I lyset av liv og sannhet.

Skrøpelige ord

Blir vasket bort som støv.

Jeg rekker deg mine ord

Som blomster og honning,

Og trøster de svake

Med epler fra hagen min.

Ordene er mine venner,

Som jeg løfter frem i lyset

Så alle kan se og høre

Og kjenne at Gud er god.

INSTRUMENT

Alle mennesker er et instrument.

Hele kroppen toner

Natt og dag i naturen.
Våre strenger spiller for hverandre,

For vi er alle søsken på jord.

Jeg venter å høre din stemme.

Dine fingrer rører ved meg.

Jeg kjenner lengsel til småfuglene.

De holder meg våken,

Og gir meg kraft utover dagen

Som en mektig morgensol.

OVER VANNET

Mens vi lever

Må vi holde hodet over vannet.

Vi må heie barnet frem,

Så vi har et håp.

Fremtiden er et lykkelig øyeblikk

I det blå.

Det smiler lys over alle fjell.

Og en dag må vi reise

Til Soria Moria – over havet,

Der frukten er moden hele året

Og ingen går sultne hjem.

Mens vi lever må vi søke den ene,

Som er visdom og kraft.

Vi søker kilden til liv mens vi lever,

Så døden ikke kan ta oss.

Porten er åpen for alle.

Men jeg vet det kommer en tid

Med vanskelige stormer,

Tornado, syklon, og skybrudd

Av dødelig hagl.

Det gjelder å leve, mens vi lever

Og holde øye med tidens tann -

Som biter i hjerter og lepper

Til lyset bryter muren

Og fangene slippes fri.

Dine øyne er et speil.

Jeg ser folk gresser på marken.

Tiden snur vår drøm om paradis

Til torden og lyn.

Men fremtiden er barna som lever

Velsignet av Gud.

GAMLE HUS

De gamle skur i byen er revet ned,

Og nye boligblokker puster

Og lyser i vinden,

Som fattigfolk på tur.

Med skråtak og gavl, med møne

Av kraftig plank og panel,

Våkner den unge ridder

I byens eldste kvarter.

Noe er galt, det lukter røyk.

Det brenner i gamle hus.

Og snart er en by lagt i ruiner,

Bare et gammelt skur står igjen.

Det lyser av kjærlighet.

ÅKEREN

En åker lyser i sol og regn,

Men mest i sol.

Vinden bølger åker og eng,

Og løfter blomster fra jorden

Til vår favn.

Vi ser, vi skuer en åker av korn,

Og blomster fra sør til nord.

Høsten vinker med sommersol

I vinterens lange pust.

Og frosten krymper til en dag eller to

Før våren igjen får krefter.

Så spirer åkeren på nytt,

Og barna danser og traller.

Livet er et eventyr, med brød på bordet

Og frukt i hagen, og korn og blomster

I åker og eng over hele jorden.

Det er fremtiden vår.

  

Astrup-ill.