NOBEL Poesi – 2004 (s.13-16) * Sigve Lauvaas

Nattskyer-ill.

BRÅTT

Brått er været snudd på hodet.

Regnet siler ned.

Det blåser fra nordvest,

Og veier blir stengt.

Brått høres sirener,

Og det buldrer i torden

Fra mørke skyer.

Lynet skriver sitt navn i rommet.

Vær våken og se.

Brått kommer en lysning i blått,

Og solen griper fjellet

Og maler landskapet i gull.

VI KJENNER

Vi kjenner vår bygd, vår by,

Og kan tegne et omriss av livet.

Tydelige fjell og tårn lyser.

Med myk finger skriver Gud

Alle barn med navn.

Solen lener seg til jorden

Og varmer landskapet,

Så korn og frukt kan vokse fritt.

Vi er maktesløse uten kjærlighet

Fra skaperens hender.

Vi går i landskapet i undring,

Som små barn.
Fjellet verner oss mot vinden,

Som herjer ute på havet.

Vi undres over livet.

Det er vår eiendom, vårt hus

Så lenge det heter i dag.

NATUREN

Hvor ofte setter du nesen i jorden

Og tror at du hører til

Det forgjengelige?

Hvor ofte ser vi på naturen

Som en bok som skriver hver dag

I et evig perspektiv?

Søylene forvitrer, fjellet revner,

Og jorden går i oppløsning.

Hva er da et menneske?

Som et solsikkefrø blomstrer det

Og blir til noe stort.

Så kommer høsten med klarvær og frost,

Og fuglesangen ble borte.

Naturen skjelver før den går i dvale

Som en bjørn i skogen.

Solen puster i naturen,

Og rører ved alt liv.

Men skyene glemmer ikke å vanne.

Himmelen favner alle med sitt lys

Og åpenbarer det skjulte.

Våren kommer igjen.

ALLTID

Jeg ser fuglene fra vinduet.

Alltid kommer de.

Og storfuglen venter

Til alle er forsynt.

Tiden går, og tiden kommer.

Vårt blikk går til fuglene.

De sitter på greinene

Og vipper som små barn.

Det er trivelig med fugler.

De bor i hagen min,

Og følger tiden som en klokke.

De synger mitt navn.

STOR DAG

Stor er dagen. Jubelfest.

Hvite søstre staker i sporet.

Hvem kommer først?

De forsvinner i skoddehavet

Og kommer igjen

Som perler på en snor.

De klapper og jubler for alle

Som strekker seg

Og viser muskler.

Temperaturen er høy.

Pulsen går mot hundre.

I dag skal vi feire gull,

Sølv og bronse.

ØRKEN

I ørken bygde eremitten sitt hjem

Med hage og parasoll.

Han gledet seg over hviledagen,

Og leste ordet som en bønn.

Mange ble fordrevet, men eremitten

Hadde reist frivillig, alene.

Han ville søke åndens kraft

I ensomhet, der Aloe Vera gror.

Under en blå og plettfri himmel

Lever eremitten sitt liv i dag.

Han frykter egenkjærlighet og Gud,

Og nyter ordet som vin og honning.

LYS

Hele min sjel er en lampe, et lys.

Lek mine sår.

Gi meg kraften som løfter mitt liv.

Gi meg en vår.

Underfulle er dine fikenblader

Som dekker mitt hus.

Ditt blikk er så varmt som solen

I hagen min.

Jeg vandrer trett på øde vidder

Og søker en venn.

Du kommer med lykke,

Og gir meg hånden din.

Du smiler fra rommet.

Jeg takker nåden for alt

Som skaper lys og kjærlighet.

Du er min lengsel i dag.

VINGER

Klokkene toner der hjemme

I min barndoms by.

Jeg kan ikke glemme klokkene

Som kaller oss med navn.

Vinger flyr gjennom luften,

Over fjell og dal.

Fremmede står ved grinden

Og lengter å komme inn.

Jeg bøyer meg og gråter

Over lidelsen rundt om i verden.

Skyene flyr lavt, og klokkene tier

Som fugler i vinterstorm.

Kald natt-ill.