 |
| Færøyene-ill. |
ORDENE
Mens
stormen raser,
Sitter
eneboeren og skriver vers
Om
fioler og rosebusker.
Om
havet kommer? tenker han,
Og
skriver sine memoarer
Fra
en annen tid.
Ordene
velter inn
Gjennom
låste dører, vegger og tak.
Han
favner ordene med sitt hjerte
Og
skriver vers om kjærlighet
Som
sprenger grenser,
Og
løfter verden til stjernene.
RIKDOM
Hvor
mye kan vi eie,
Uten
det gjør ondt?
Hvor
mye kan vi miste,
Uten
å bli skadet for livet?
Hvor
går grensen mellom
Rik
og fattig?
Og
hva er forskjellen
På
en verden som stuper,
Og
evig liv?
Penger
vokser ikke på trær,
Skylles
ikke på land.
Lyset
har evige verdier,
Men
ingen status i samfunnet.
Mange
verdier tar vi for gitt,
Det
er en selvfølge.
Men
luft og sol, vann og brød,
Må
alle ha for å leve.
Og
ingen kan skrive navnet
Uten
tid og rom
I
et gitter av kjærlighet.
BRØD
Havet
er vei mellom folk og land,
Brødet
er livet.
I
denne verden lever vi fra hånd til munn.
Uten
det daglige sollyset
Og
himmelens varme omsorg,
Var
vi som havet, en bølgende masse
Fra
tidenes morgen.
Brød
skaper folk – som erobrer
Og
høster markens grøde.
De
legger hvetekornet i jorden,
Og
rikdommen øker.
Verden
er befolket av fremmede.
Men
slekten min har sin plass på fjellet,
Ved
slettelandet i vest.
Her
skapes nye arbeidsplasser.
Og
jorden gir brød til alle.
SYNG
Syng,
trø takten.
Havet
synger inn i fjellet,
Over
trær og høye hus.
Syng
så lauvet fyker bort i natten,
Over
alle fjell.
Havet
kommer med sin stemme,
Klynker,
nynner, vasker stranden.
Alt
er ryddig. Havet synger
Flyktig,
varsomt, høyt og ivrig.
Syng
meg hjem med regn og sol,
Syng
i glade sommernetter.
Kornet
synger, stråler, lyser
Englevakt
fra sør til nord.
EN
VEI
En
vei over havet, en vei mot vest.
Det
lyser i lanterner.
Og
alle skip seiler mot sitt mål.
Snart
er alle mann på dekk
For
å se det nye landet.
Det
ukjente lokker og kaller vårt hjerte.
Vi
ønsker å oppleve, kjenne og smake
Lukten
av fremmed kultur.
Språket
fører veien videre, over fjellet
Til
en jungel av mennesker, -
Der
livet er måkeskrik og eventyr,
Uten
penger og gull.
Her,
i den ytterste spiss av kloden,
Bodde
jeg en tid.
Alt
var en glede, alt var en evig vår.
Alt
som de eide, hadde de sammen.
Jeg
var en brikke i spillet, et offer
I
eventyret om å erobre
En
ny verden.
LEVE
Etter
solnedgang
Ser
jeg mange ansikter.
Det
tar mange år før jeg ser alt.
Jeg
lever i syner og drømmer
Og
har stjernene til vitne, og en engel.
Jeg
ser en hage, et bord
Med
mange glade folk, ansikter som stråler
Og
viser sin kjærlighet.
Jeg
ser ripsbusker, og trær med frukt
For
alle barn på jord. |
| Hav og himmel-ill. |
No comments:
Post a Comment