FJELL Poesi 2000 - Ark14 * Sigve Lauvaas

H.Sørensen-ill.

ORDET

Mektig er ordet, det dyre og fagre.

Mektig er fjellet, som Herren skapte.

Mektig stiger din hellige sol.

Ordet er brødet, livet og veien.

Nå lyser evig din himmelstjerne

Og fører oss frem til din kirke på jord.

Sammen om ordet som lyser i natten.

Håpet og troen taler for seg.

Grunnfjellet lever i menneskesjelen.

Nåden har født oss.

Vi lever i deg.

FJELLET

Kirken er et gammelt hus.

Fjellet er en gammel kirke.

Ordet taler gjennom vinden.

Gjennom skog og mark går ordet

Som en lyngbrann. Fjellet synger

Høyt og tydelig for Gud.

Stille fjell i stille haller

Holder nattevakt i kveld.

Fjellet rir igjennom tiden,

Åpner seg for sol og vind.

Det er fjellets rette ansikt.

Furet, værbitt, hatet, elsket.

Fjellet er, og var og blir.

  

FJELL

Et fjell har mange farger,

Mange ansikter, -

Men kroppen er den samme.

Med lavtrykk og høytrykk i luften

Ser vi fjellet som en venn.

Trygg som alltid løfter fjellet hele verden

Av seg selv.

Fjellet snakker høyt og heftig,

Uten munn. Den stråler

Gjennom landskapet, gjennom alt

Og innvier jorden med dag og natt.

Den ser oss som strever,

Og utvider horisonten til en uendelighet

Av vennlige smil.

Når lyset kommer med sine varme lepper

Blir det vår i hus og hage,

Og fjellet våkner i april.

SKYER

Hvordan kan fjellene utslette seg selv

Og skygge for furuskogen?

Hvordan kan skyene tale i augustnatten

Og vandre videre

Uten å skape en fuktig jord?

Skyer brenner opp, 

Fjell stuper i sprukne brønner.

Himmelen skjelver i spenning og vold.

Ordene hviskes ut, og lyset skaper liv som varer

Inn i det blå, mens byene vokser

Og vi går ensomme igjen i parken

Og venter på gartneren.

Skyene møter oss i en regndråpe, i morgendugg.

Tal til regnet, så kommer skyene

Og seiler langsomt videre

Til en evig natt i landskapet.

BYEN

En barneflokk driver gjennom gaten.

Vinden synger i fullmoden åker.

Fjellet lyser i morgensolen,

Og nikker adjø når det går mot kveld.

Dørklokken ringer når noen kommer.

Trette bevegelser går gjennom byen

Når natten kommer,

Og trikken slutter å gå.

En barneflokk hilser alle de møter

Med smil og latter og eventyr.

Her bor de, i slummen. De har ingen tante.

De gjemmer seg bort. De skal ikke dø.

MELLOM OSS

Mellom oss er høye hus

Og fjell fra nord til sør.

Vi drømmer om å møtes snart.

Jeg lengter å finne veien til et hjerte

Som elsker å klatre i høye fjell,

Som elsker å lytte til fossen

Som kaller oss hjem.

Jeg vil reise over fjellet

Til min barndoms by,

Og heise flagg med slekt og venner,

Omkranset av kjærlighet.

Mellom oss er ingen mur, ingen grensepass.

Vi skal møtes med åpne armer

Og kjenne fjellets friske luft.

Vi skal tale ut om alt og drømme

Helt til dagen kommer, og vi kan fly i lykkerus

Til Lofoten, mitt paradis på jord.

Lofoten-ill.

FJELL Poesi 2000 - Ark13 * Sigve Lauvaas

Fjell mot himmelskyer-ill.

PUST

Fjellet puster.

Trekkspillet river i fossen.

Lauvet danser.

Pust mine stjerner,

Og nøl ikke med å komme.

Jeg tar imot lyset og natten

Og hviler i dun.

Fjellet puster, og spiller.

Dette mektige fjellet, en koloss,

En verden av strenger og liv

Ser på oss, og ønsker til lykke.

Fjellet er begynnelsen og enden.

Den bærer oss gjennom livet.

Vi rir på fjellet hver dag

Mot en ny soloppgang.

SNØ

Stadig denne snøen, stadig en fredsplan,

Et eventyr i fjellet.

Stadig må jeg granske skriften.

Mitt våkeøye venter på jul,

Venter at snøen kommer til jorden

Og forteller om kirkegårdens skjulte navn.

Vi må følge med. Våre nærmeste skal stå opp

Og bli med i koret.

Gjennom myr og vidder må vi vandre,

Over fjellet til barnet

Som løfter sine armer imot oss.

Vi må ta imot vinteren med glede, med latter,

Og se etter sommeren, hvile ut

Til solen kommer igjen

Og skaper nytt liv i tuntreet.

HØST

I en vanlig høstnatt

Står et fjell og tier.

Noen ganger erindrer fjellet,

Som en gammel mor,

Hvor fedrene har bodd.

De kjører scooter milevis

Og vekker reven.

Høsten kommer, vinden uler

Gjennom rommet, dypt i fjellet.

Snart er snøen på sin reis

Og sperrer vei og sti.

Trærne neier, pines ned i ønskedrømmen.

Solen reiser dagens alter.

Lyngen kryper, barna synger.

Fjellet ler i stup, og mumler navnet ditt.

Nå er tiden her,

Og søvnen kjører vogn på vogn

Av snø i fjellet.

Til mitt hjerte hvisker vinden.
Fjellet legger seg i dvale, iser ned

Med store drønn.

Fjellet snorker midt i natten,

Stråler i sin tomhet, lenge,

Helt til våren vekker oss.

Avskjedstimen kommer.

Fjellet vinker takk for følge.

Gud er god.

Et fjell i brann

Taler til mitt unge hjerte, møter oss

Med strålefryd. Fottrinn høres.

Det er tidens klokkestrenger, kjære.

Spør fjellet etter vei og tid.

Våre fottrinn møter Gud.

BLOMST

Blomsten faller.

Navnløst reiser høstens blader.

Og trærnes nakenhet vil lyse

Som en flaggstang.

Blomsten stråler som en måne

Til den bøyer av bak fjellet.

Vårens blomst skal gå til hvile

Som et barn i slekten vår.

Evig eies kun det tapte.

Blomsten lever i det skjulte.

Nedi jordens mulm og mørke

Ligger gnistens altertavle.

Blomsten vekkes opp av solen,

Reiser seg i all sitt velde,

Smiler, synger, elsker barnet,

Maler liv av kjærlighet. 

LYKKELIG

Lykkelig er jeg som lever nå.

Med begge armer rundt fjellet

Kan jeg løfte hele verden

Mot en større himmel.

Trygt kan jeg vandre på livets sti

Og se de grønne fjell

Som hever seg mot stjerner.

Lykkelig er den som kan bære slekten

Inn i Guds himmel.

Lykkelig er jeg som har tusen år,

Som et fjell, under mine vinger.

Jeg er klar til å fly

Til et landskap med blomster og engler.

Mandeltreet blomstrer-ill.

FJELL Poesi 2000 - Ark12 * Sigve Lauvaas

Færøy-ill.

HØYDE

Vi satt på en høyde med dempet musikk.

Sannheten våket over oss.

Vi var kledd i purpur og gikk mot landet.

I høyden er fuglen fri.

Avkledd sover den nye legende.

Den svakeste rustning er løgn og vold.

Jeg søker til fjellet, som barnet til far og mor.

Her vil jeg leve, og her vil jeg lyse,

Som en varde for alle folk.

Med ordet som våpen, med harpestrenger,

Søkte vi stillhetens mektige puls.

Og luften er balsam, som korn og fisk,

Et livsmål av krefter, – så hjerter kan fly.


ELSKE

Hun sa hun ville elske.

Hun elsket fiolinen, men ikke meg.

Hun var som en rose, et lys i verden.

Men hun lyste ikke lenge

Før hun vandret sin vei.

Hun sa ordene vinglet,

At alt var en gåte.

Hun elsket bølger og eventyr,

Og gikk lange turer med hunden.

Om nettene var hun uten drømmer,

Som et avgnagd bein.

Hun elsket solen, og gikk på stranden

Og følte bitterhet og hat.

Hun hadde ingen hun virkelig elsket,

Men lengselen var søt musikk./

Og snart vil hun blomstre frodig

Som en orkidé, og leve livet

I kjærlighetens fiskegarn.

I BYEN

I byen er fjellet en fløytetone.

Dit drar byens barn til fest,

Og holder stien åpen.

Klokkene kimer, og snøen daler.

Glassveggen mot veien blinker i lys.

Synlige båter ligger ved kaien.

Bølger av natt hilser med måneskinn,

Og etterligner oss.

Byen maler, og elven fryser.

Vinteren kommer med voldsom kraft,

Og river murene ned.

Himmelblomster synger i hvite stjerner:

Snart er det jul på frossen jord.

Slekten skal leve, og stige som fjellet,

Og lyse i natten som søster og bror.

BLÅ HIMMEL

Gjennom bølger av blått

Lyser vannet,

Lyser byen i skyer av gull.

Gjennom alt går en strøm av krystaller,

Små snøfnugg som dekker vår jord.

Og vinteren seiler mot havet.

Det lyser i himmelblått,

Og båtene søker havn for å feire.

Det er jul i hytter og slott.

Jeg er alene på fjellet og tier.

Jeg lytter til englekor.

En himmel av kjærlighet hilser

Guds fred. 
Det er frøet som gror.

SANG

Syng om fjellet, kjære venner.

Fjellet møter oss hver dag.

Se det vakre, se på fjellet.

Varden lyser, kongestav.

Snøen glitrer som en lykt

Med et vell av snø og frost

Fjellet former slekt og venner.

Isen smelter mellom oss.

Vi kan snakke ut om alt.

Fjellet er vårt høydemål.

Tungt og fagert står det der

Som et hellig himmelbål.

KOM

Kom til fjellet.

Kom til vitnemålets telt.

Her er utsikten til verden.

Fossen stuper ned fra høyden

Og slynger seg som elv mot havet.

Kom til friheten med hjerte,

Len deg bak og syng for livet.

Vi har overflod av alt.

Fjellet er vårt faste midtpunkt,

Gjenerobret - borg i verden.

Hjemlandstoner flyr i luften.

Jeg går barføtt over fjellet

Til et avslipt kirkespir.

Dagens timer er til ende.

Natten skjuler fjellets ansikt.

Månehjulet lyser gult.

 

Hurtigruta-ill.

FJELL Poesi 2000 - Ark11 * Sigve Lauvaas

Fjell i nordlys-ill.

SKOG

En skog i flammer.

Det er høst.

Ditt liv er som en skog

Som brytes ned,

Og bygges opp hver dag

Mot et høyere mål.

Skogen snur seg imot oss

Og forkynner fred.

Den gir av seg selv

Og forteller om himmelen,

Som løfter verden til seg

Og velsigner barnet.

Skogen kommer med sitt bilde

Og beveger oss.

Den ser dagen i våre øyner

Og kjenner høst.

Den lukter som Lasarus

Når døden roper.

SLIT

Når jeg er sliten

Blir jeg dradd mot fjellet.

Jeg ser kammeraten min i blått.

Han likte seg ikke.

Det var for vanskelig å leve

I storbyens jungel.

Jeg går omkring på gamle stier

Og føler meg uttørket

Som en gammel gran.

Jeg må få luft under vingene,

Og søker stillheten i høyden.

Jeg elsker å se.

MENNESKE

Menneskehjerter er spørsmålstegn

Som gløder i dagen.

De hvisker i natten over livet

Som krymper som en gammel kjole.

De sitter på en grein og vipper

Til solen kommer. De kvitrer til hverandre

Og blåser i stjernene. De kommer nær

Og klumper seg sammen.

Som trær bor menneskene i byer,

Eller spredd på store vidder.

De finner sine egne og heiser flagg

Når våren kommer.

SPRÅK

Gjennom granbaret ser jeg en fremmed

Og hører stemmer fra en annen verden.

Ordene stryker gjennom natten

Med sterke vinger.

Språket synger i mine ører til jeg sovner.

Og en engel vekker meg ved daggry

Med sol i vinduskarmen.

Jeg skal møte nye mennesker.

En hop kommer imot meg. De taler

Om sine behov og lengsler, og løfter språket

Inn i mitt liv, som et mysterium

Fra en grenseløs verden.

Gjennom fjellet hører jeg bulder av fremmede

Som soper langs veier og stier

Og erobrer nye omgivelser, nytt land

Med bankende hjerter.

FJELLET

Jeg nærmer meg fjellet

Og snakker med fjellet.

Jeg gror inn i fjellet

Som skyer og vind.

Jeg berører fjellet

Og ser uglen som stuper,

Hører malstrømmen jage

Med tunge bølger.

Snart kommer solen

Og lyser opp fjellet.

Et eventyr forteller

Om livet i hennes kropp.

Fjellet kan snakke.

Jeg maler fjellet med tårer.

Mitt urfjell er kirken

Som lyser i alle slott.

KRIG

Jeg avviser krig.

Jeg vil bare være meg selv.

Helt fra fødselen har jeg søkt

Etter frihetens ankerfeste.

Men leiren i grunnen er som en myr.

Folk passerer. Jeg hilser og heier.

Jorden er svart etter tusen mil.

Men styrken er borte.

Makten og æren til Herren,

Som gav oss livet.

Jeg løfter mitt blikk mot fjellet.

Jeg avviser krig.

Høst på Holmen-ill.

FJELL Poesi 2000 - Ark10 * Sigve Lauvaas

Solnedgang-Ill.

VED SIDEN

Ved siden av alt er fjellet

En mektig rygg.

Den stirrer mot solen

Med all sin tyngde,

Og kjenner seg glad og fri.

Jeg går her nede og lytter

Ved fjellets fot.

Det som er høyt og ekte

Gir livet en svimlende drøm:

Alle skal se en dag

At fjellet åpner seg

Og tar imot barnet som kommer

Ved siden av far og mor.

Fjellet skal løfte oss høyt

Og bære oss over alt,

Til solen igjen vil skinne

Og skape nytt liv i oss.

ALT ER LÅN

Hver dag og time er en flik av alt.

Vi har ingenting for oss selv.

Og tiden er klippet, sekund, minutt.

Og alt må vi ta imot i kveld,

Som en gave, som et lån til livet.

Og alt skal vi miste en dag,

Når vi flytter for godt.

Alle drømmene gynger i sivet

Mens bølgene slår.

Og vi er den dyreste skatt.

Det er en gåte.

INGEN

Jeg kjenner ingen

Og går naken gjennom livet.

Mine føtter er lær og stål.

Jeg føler ingen glede,

Og sorgen er min pine.

Jeg vandrer ensom,

Uten fuglesang, høst og vår.

Mitt fjell er høyt.

Det skygger for min sti.

Jeg går og går, og finner ingen venner.

Mitt hjerte fryser fast

I snø og råtten is.

Ingen kan helt forstå meg.

Mine dager er en evig landevei.

Solen skinner bak de høye murer.

Jeg er fanget,

Og går mye for meg selv.

Her i livet bryter havet

Og roper fra en snødekt pol.

Ingen ser dødens brodd som flammer

Og skyller over folk og land i nord.

Men Hurtigbåten er midt i stormen

Og fører sine hjem på Herrens ord.

BLOMST

Underlig med hvite blomster

På en snødekt jord.

Solen lyser snøkrystaller,

Og det kimer fra fjell og fjord.

Kirken nedi dalen lyser. 

Det er julenatt.

Himmelblomster synger salmer.

Kulden åpner nå for vinterdans.

Kirkeklokker, og hvite blomster,

Gir håp og trøst til jord.

Et barn er født, 

Og det er julekveld i nord.

SKYER

Blytunge skyer, blytunge fjell

Åpner seg mer og mer.

Snart kan vi se havet – der ute

Og tusen øyer med lys.

De speiler seg i vannet

Og reiser seg i fest og storm.

Alltid er fjellet vårt faste anker.

Og livet skal bygges på fjell.

Skyene seiler og svinner mot vest.

Fjellene lyser i vårskrud, i sol,

Og hilser alle som ser -

Snart er sommeren her.

MALERI

Er fjellene noe mer

Enn et maleri?

Har fjellene en dør til det innerste?

Tilgi meg, men i fjellet bor et troll

Som kjenner historien.

Fjellet har en sjel, en form

Som brøyter seg frem

Og legger beslag på hele jorden.

Fjellet er over alt, og under alt.

Vi går på et fjell hele livet,

Men vet det kanskje ikke,

Selv om vi har studert.

Vi vet ikke hva som bor i oss.

Vårt hjerte er så dypt

At lyset slipper ikke til.

Da trenger vi en åpen dør, et vindu.

Vi trenger noen som bryr seg,

Som gleder oss i dag.

E.Holen-ill.