 |
| G.Øyamo-Ill. |
MIN
LILLE VENN (Et minnedikt)
Jeg
elsker barnet som forlot meg,
Jeg
elsker min lille venn.
Jeg
elsker vår kjære som ville ha vært
Sammen
med oss i kveld.
Jeg
lurer sterkt på hvordan det ville være
Å
ha deg ved siden min.
Men
det er for sent nå å begjære dette
Når
døden har sanket deg inn.
Jeg
savner deg veldig,
Men
tror vi snart skal møtes igjen.
Jeg
lever på minner, og vet
Alle
morsomme ting vi kunne ha gjort.
Jeg
tenker på deg hver dag og stund,
Og
lurer på hvor du er nå,
Hvorfor
du ikke kunne holde ut?
Jeg
rekker deg hånden, og kysser deg.
Jeg
elsker deg høyt som en stjerne
Som
aldri blir borte mer.
Jeg
lyser fred over barnet mitt
Med
glansen av kjærlighet.
Sigve
Lauvaas
SOL
Våre
ord er små
Imot
solens mektige kropp.
Vi
ser ikke klart,
Som
visdommens klare lys.
Men
ordene gir oss en smak
Av
livets uendelige rom.
Her
senker solen seg ned
Og
løfter barnet opp.
BÆRER
Vi
bærer på hverandre.
Moren
bærer barnet inn i verden,
Holder
liv i frøet,
Reiser
seg og bærer en ny generasjon.
Fjellene
bærer oss over alt
Til
dagene er dekket med smil
Fra
en blå himmel.
Trærne
bærer lauvet
Som
bærer årstidene i sitt ansikt.
Og
havet bærer bølgene
Fra
pol til pol.
Vi
bærer hverandre, og hilser dagene
Som
berører oss med lengsel.
Vi
bærer hverandre
Fra
generasjon til generasjon.
SKRIV
Vi
skriver kjærligheten inn i historien,
Og
setter avtrykk i fjellet.
Alt
vi tar på forteller om våre liv
Og
lyset vi bærer med oss.
Skriv
lyset i alle rom, skriv til vi skilles
Og
møtes igjen
Som
lysbærere på tidløse strender,
Der
vi kan bade fritt og være venner.
Skriv
fargene, landskapet, alle drømmer og visjoner,
Så
andre kan se at vi lever,
Så
de kan kjenne kraften av kjærlighet
I
en vanskelig verden.
Skriv
til jord og himmel møtes i lyset
Av
hvite fjell.
DET
VAKER
Fjellene
vaker som fisker i vannet.
De
følger oss med harde og skarpe øyner.
Fjellene
gir oss en glimt av snø
I
Jotunheim og Dovrehall.
Det
vaker i menneskemyklderet
Som
reiser over store vidder,
Som
rein og hjort.
Fjellene
står majestetisk i tusen år.
De
strekker sin halds fra jorden
Mot
stjernene.
Her
er så vindunderlig friskt i høyden
Under
månesigden.
GLANS
I
juniglans og kløvereng
Roterer
sommerfugler og humler.
De
smaker på jordens deilige lukter
Og
kretser mellom unge og eldre,
Som
vitner til en lys dag.
Glansen
av sol i øyner og ansikt
Får
gresshoppen til å spille.
Det
er varmt over hele landet
Og
grågjessene sprader og kakler
I
høyskolens korridorer
Med
lystige fjær.
Se
meg, sier barna i parken.
Se
at vi lever, sukker de gamle
Som
har funnet seg en benk.
De
løfter sin hals mot det uendelige lyset
Som
bader i havet,
Der
sjømannen setter dype spor. |
| G.Øyamo-Ill. |
No comments:
Post a Comment