 |
| Fjell i nordlys-ill. |
SKOG
En
skog i flammer.
Det
er høst.
Ditt
liv er som en skog
Som
brytes ned,
Og
bygges opp hver dag
Mot
et høyere mål.
Skogen
snur seg imot oss
Og
forkynner fred.
Den
gir av seg selv
Og
forteller om himmelen,
Som
løfter verden til seg
Og
velsigner barnet.
Skogen
kommer med sitt bilde
Og
beveger oss.
Den
ser dagen i våre øyner
Og
kjenner høst.
Den
lukter som Lasarus
Når
døden roper.
SLIT
Når
jeg er sliten
Blir
jeg dradd mot fjellet.
Jeg
ser kammeraten min i blått.
Han
likte seg ikke.
Det
var for vanskelig å leve
I
storbyens jungel.
Jeg
går omkring på gamle stier
Og
føler meg uttørket
Som
en gammel gran.
Jeg
må få luft under vingene,
Og
søker stillheten i høyden.
Jeg
elsker å se.
MENNESKE
Menneskehjerter
er spørsmålstegn
Som
gløder i dagen.
De
hvisker i natten over livet
Som
krymper som en gammel kjole.
De
sitter på en grein og vipper
Til
solen kommer. De kvitrer til hverandre
Og
blåser i stjernene. De kommer nær
Og
klumper seg sammen.
Som
trær bor menneskene i byer,
Eller
spredd på store vidder.
De
finner sine egne og heiser flagg
Når
våren kommer.
SPRÅK
Gjennom
granbaret ser jeg en fremmed
Og
hører stemmer fra en annen verden.
Ordene
stryker gjennom natten
Med
sterke vinger.
Språket
synger i mine ører til jeg sovner.
Og
en engel vekker meg ved daggry
Med
sol i vinduskarmen.
Jeg
skal møte nye mennesker.
En
hop kommer imot meg. De taler
Om
sine behov og lengsler, og løfter språket
Inn
i mitt liv, som et mysterium
Fra
en grenseløs verden.
Gjennom
fjellet hører jeg bulder av fremmede
Som
soper langs veier og stier
Og
erobrer nye omgivelser, nytt land
Med
bankende hjerter.
FJELLET
Jeg
nærmer meg fjellet
Og
snakker med fjellet.
Jeg
gror inn i fjellet
Som
skyer og vind.
Jeg
berører fjellet
Og
ser uglen som stuper,
Hører
malstrømmen jage
Med
tunge bølger.
Snart
kommer solen
Og
lyser opp fjellet.
Et
eventyr forteller
Om
livet i hennes kropp.
Fjellet
kan snakke.
Jeg
maler fjellet med tårer.
Mitt
urfjell er kirken
Som
lyser i alle slott.
KRIG
Jeg
avviser krig.
Jeg
vil bare være meg selv.
Helt
fra fødselen har jeg søkt
Etter
frihetens ankerfeste.
Men
leiren i grunnen er som en myr.
Folk
passerer. Jeg hilser og heier.
Jorden
er svart etter tusen mil.
Men
styrken er borte.
Makten
og æren til Herren,
Som
gav oss livet.
Jeg
løfter mitt blikk mot fjellet.
Jeg
avviser krig.
 |
| Høst på Holmen-ill. |
No comments:
Post a Comment