 |
| Hemsedal-Ill. |
HELHET
Dette
er en hel bok,
Et
fjell, en verden.
Dette
er livet mitt. –
Og
jeg er en del av alt.
Jeg
er lenket til jorden,
Til
menneskene, -
Mine
brødre og søstre.
Jeg
eier en formue av erfaring og tid
Som
er flettet sammen
Til
kunstverk, fjell og skyskrapere,
Vanlige
fiskere, musikere, handelsmenn,
Og
bønder som dyrker jorden.
Jeg
dyrker levende ord.
SOVE
Jeg
sover godt om natten
Og
drømmer mine kjære i Afrika
Som
går og går, og aldri kommer frem.
Jeg
sover til jeg hører fuglesangen
Og
kan stige ut til en blomstrende morgen,
Kledd
for et elskelig publikum.
Jeg
sover fra regn og latter,
Og
puster ny luft til flyet letter
Og
hele verden beveger seg mot nye mål.
Jeg
sover i en ny atmosfære,
Jeg
glir inn i en ny virkelighet
Som
forvandler livet til en klode, til et fjell
Som
lyser fra det endeløse havet,
Der
båtene stimer sammen
Og
jages av tusen bølger.
VIRKELIGHETEN
Jeg
ser virkeligheten i fjellet,
Det
ekte og gamle fjellet
Som
snakker alle språk.
Fjellet
har toner og øyeblikk
Vi
aldri blir ferdig med.
Som
en rolig symfoni fyller det vårt indre
Og
viser oss havspeilet.
Vi
ser oss selv i fjellet.
Det
holder seg godt, etter alderen.
Jeg
har ikke så mye å si til fjellet,
Men
fjellet har mye å si til meg,
Som
vandrer i tåkedrømmer
Og
tror på en ny vår.
Fjellet
holder meg fast,
Og
kaster ikke tiden bort med prat.
Fjellet
er fortid, nåtid og fremtid,
Og
er ankret til mantelen,
Og
er kimen til alt som er - og beveger seg.
Jeg
er bare en dråpe, en boble, et fnugg
I
det store universet.
Men
jeg er, og klamrer meg fast til fjellet
Som
en maur i grålysningen.
Det
virkelige fjellet - som berører oss
Med
sitt lys, hvisker navnet.
TUR
Vi
når sjelden middagshøyden
Før
vi må trekke oss tilbake
Og
rusle for oss selv.
Kreftene
avtar, og vi er ikke trent
Til
de store høyder.
Vi
er fullstendig utslått etter en tur
Og
må innhente oss,
Samle
krefter til nye toppmål.
Vi
skal være våkne for fjellet
Til
vi ikke kan mer.
Stiene
blir visket ut som et navn i livet.
HØYE
HUS
Jeg
sitter høyt
Og
ser hele verden i et bilde.
Menneskene
klumper seg sammen
Høyt
over byens tak.
Jeg
er den yngste i landet
Og
skal snart overta.
Det
er en oppgave i vente,
En
vei å gå.
Høye
hus stiger i fjellet,
Klamrer
seg til grunnvollen
Og
holder ut år etter år,
Som
en slave.
Jeg
sitter høyt
Og
reiser med vinden.
I
søvnløse netter går jeg bort
Til
en ny virkelighet.
YNGST
Jeg
var yngst av ti søsken,
Og
haltet meg frem
Til
en trygg sti.
Her
er jeg nå med staven,
Og
hilser de jeg møter
Med
ordet som lyser
Og
skaper kraft i hele kroppen
Så
jeg kan leve.
Jeg
er yngst, og svinger meg
Mellom
grønne greiner -
Og
blir beruset av musikken
Fra
fossen som stuper
Og
forteller om evighetens blå brønn.
No comments:
Post a Comment