 |
| Værøy-ill. |
FJELL
I SOL
Fjellet
ligger med sin nese
Hodestups
for sol og vind.
Alt
jeg ser er fjell her nede,
I
blåne etter blåne,
Og
føler dødens ro i marg og bein.
Men
våren kommer snart med liv
Og
fyller opp vårt rom
Med
varme hender, bær og frukt,
Så
fjellet blir et himmelslott,
En
synlig majestet i sol.
JEG
SER
Fra
en nattlig fjelltopp lyser byen
Fra
en livfull, fredfull jord.
Mennesker
har kjærlighetens blikk
Til
katedralens høye tinder.
Jeg
er barnet i en kikkert
Som
er rullet ut for melkeveien.
Her
er utsikt til de andre
Som
jeg elsker over alt i livet.
Jeg
ser veven i Guds under,
Fra
det minste snugg til fjellet,
Som
ruver over jordens grønne dal.
Jeg
ser fargepraktens skrud som glitrer
Som
en pyntet brud i himmelsal.
Fjellet
byr seg frem, og løfter verden
Inn
i stjernehav.
Her
er virkelighetens mysterium
En
kraft som lyser fritt
Og
hilser oss med sterke vinger,
Som
en mor og far.
VIND
Jeg
holder min hånd på hatten
Og
skuer de norske fjell.
Det
blåser fra vest.
Jeg
speider som David i fjellet
Og
søker et viktig spor.
Jeg
tror på Gud.
Mens
vinden blåser og havet brøler
Kjenner
jeg kraften forener min tanke i bønn
Til
den levende jord.
Hvor
lenge skal rakettene flamme
Over
mitt hus?
Hvor
lenge skal krigen volde mitt folk
Og
skjende vår arv?
Mens
vinden raser, sitter jeg trygt
Og
skriver et brev.
Takk
til vår skaper som gav oss landet
Og
elsker oss - som vi er.
MOT
HAVET
Fra
fjell til fjell mot havet
Med
en stripe lys.
Gjennom
gitteret ser jeg en ørn
Som
hviler i skjæret
Og
vekker min angst mot dag.
Jeg
ser tegn på knokler og blod.
Jeg
stuper mot havet, som mot et fjell,
Og
kjenner at jeg er ung.
Fjellet
har historien i lasset
Og
vekker min tanke.
Kanskje
er også jeg en koloss,
Et
anker fra en annen verden
Som
ønsker å bli sett.
FAST
SOM FJELL
Sikkert
har jeg funnet den rette.
Min
tro er fast som fjell.
Jeg
har lært vinden å kjenne,
Og
vet at livet går mot kveld.
Jeg
ser etter snø i fjellet
Og
våkner til torebrak.
Et
værskifte roper i rommet.
Nå
kommer regnet snart.
Jeg
ser etter svaneplogen
Som
styrer langt mot sør.
Snart
er vi alene i fjorden.
Vi
er fjellet som aldri dør.
Fast
er fjellet, det fagre,
Som
lyser i alle land.
Et
fjell med røtter og stamme
Gir
trøst når vi reiser hjem.
Som
bauta med navn som hvisker,
Guds
fred over alle fjell,
Står
jeg i vinden og kjenner
At
livet stilner mot kveld.
ORD
Ordene
kommer i vinden
Og
slynger seg frem.
De
lyser og blinker og speiler vårt liv
Som
et hav, som et fjell.
Ordene
kryper, nikker og ler:
Her
er vår verden. Se hva som skjer.
Se
hva som skjer.
No comments:
Post a Comment