FJELL Poesi 2000 - Ark13 * Sigve Lauvaas

Fjell mot himmelskyer-ill.

PUST

Fjellet puster.

Trekkspillet river i fossen.

Lauvet danser.

Pust mine stjerner,

Og nøl ikke med å komme.

Jeg tar imot lyset og natten

Og hviler i dun.

Fjellet puster, og spiller.

Dette mektige fjellet, en koloss,

En verden av strenger og liv

Ser på oss, og ønsker til lykke.

Fjellet er begynnelsen og enden.

Den bærer oss gjennom livet.

Vi rir på fjellet hver dag

Mot en ny soloppgang.

SNØ

Stadig denne snøen, stadig en fredsplan,

Et eventyr i fjellet.

Stadig må jeg granske skriften.

Mitt våkeøye venter på jul,

Venter at snøen kommer til jorden

Og forteller om kirkegårdens skjulte navn.

Vi må følge med. Våre nærmeste skal stå opp

Og bli med i koret.

Gjennom myr og vidder må vi vandre,

Over fjellet til barnet

Som løfter sine armer imot oss.

Vi må ta imot vinteren med glede, med latter,

Og se etter sommeren, hvile ut

Til solen kommer igjen

Og skaper nytt liv i tuntreet.

HØST

I en vanlig høstnatt

Står et fjell og tier.

Noen ganger erindrer fjellet,

Som en gammel mor,

Hvor fedrene har bodd.

De kjører scooter milevis

Og vekker reven.

Høsten kommer, vinden uler

Gjennom rommet, dypt i fjellet.

Snart er snøen på sin reis

Og sperrer vei og sti.

Trærne neier, pines ned i ønskedrømmen.

Solen reiser dagens alter.

Lyngen kryper, barna synger.

Fjellet ler i stup, og mumler navnet ditt.

Nå er tiden her,

Og søvnen kjører vogn på vogn

Av snø i fjellet.

Til mitt hjerte hvisker vinden.
Fjellet legger seg i dvale, iser ned

Med store drønn.

Fjellet snorker midt i natten,

Stråler i sin tomhet, lenge,

Helt til våren vekker oss.

Avskjedstimen kommer.

Fjellet vinker takk for følge.

Gud er god.

Et fjell i brann

Taler til mitt unge hjerte, møter oss

Med strålefryd. Fottrinn høres.

Det er tidens klokkestrenger, kjære.

Spør fjellet etter vei og tid.

Våre fottrinn møter Gud.

BLOMST

Blomsten faller.

Navnløst reiser høstens blader.

Og trærnes nakenhet vil lyse

Som en flaggstang.

Blomsten stråler som en måne

Til den bøyer av bak fjellet.

Vårens blomst skal gå til hvile

Som et barn i slekten vår.

Evig eies kun det tapte.

Blomsten lever i det skjulte.

Nedi jordens mulm og mørke

Ligger gnistens altertavle.

Blomsten vekkes opp av solen,

Reiser seg i all sitt velde,

Smiler, synger, elsker barnet,

Maler liv av kjærlighet. 

LYKKELIG

Lykkelig er jeg som lever nå.

Med begge armer rundt fjellet

Kan jeg løfte hele verden

Mot en større himmel.

Trygt kan jeg vandre på livets sti

Og se de grønne fjell

Som hever seg mot stjerner.

Lykkelig er den som kan bære slekten

Inn i Guds himmel.

Lykkelig er jeg som har tusen år,

Som et fjell, under mine vinger.

Jeg er klar til å fly

Til et landskap med blomster og engler.

Mandeltreet blomstrer-ill.