 |
| Svaberg-Ill. |
USIKKER
Hva
skal vi gjøre med fjellet
Som
reiser sin rygg
Og
stuper i havet?
Hva
skal vi gjøre med livet
Når
stormen kommer
Og
vi står nakne igjen
Ved
fjellet fot?
Trærne
klumper seg sammen
Og
holder av hverandre.
Overalt
ser vi trær som mennesker
I
tette nettverk.
De
summer i klare vinterkvelder
Som
bikuber om våren.
Hva
skal vi tro om fjellet
Som
har stått her i tusen år?
Det
er et symbol på fred.
Det
er vår grunnvoll
Og
faste holdepunkt.
Uten
fjell og kildevann,
Har
vi ingenting å bestille.
Vi
er uten håp.
TÅKE
Fjellene
ligger i tåke
Til
morgensolen får kraft nok
Til
å trenge gjennom muren.
Fjellene
huser mystikk fra eldgamle dager
Og
stirrer med åpent blikk
Mot
lyset som banker på.
Her
vandrer de elendige,
Og
prinser, prinsesser i hopetal.
Alle
vil gjennom tåken til livet,
Som
innhenter oss – og gir barnet fred.
ISFJELL
En
rygg stuper i havet,
Brekker
på langs,
Kiler
seg dypt ned i avgrunnen
Og
seiler, seiler
Som
et lys over vannskorpa.
Det
ruver ikke for vårt øye,
Men
gjemmer sin kropp
Som
et isfjell i nød.
Det
roper i dypet etter ankerfeste
Og
seiler, seiler.
Isfjellet
reiser med sin hatt
Og
taler sitt språk
Til
en verden som sover.
Og
dansen går lystig i tusen byer
Før
stormfloden jager
Livet
i graven.
MENNESKER
Vi
mennesker er som isfjell
Som
bare så vidt viser.
Vårt
ansikt stråler kanskje fritt?
Men
alle bærer med seg en kropp, et fjell
Av
historie og liv.
Mennesker
må snakke sammen,
Så
kan verden bli bedre.
Klimaet
vil bli mildere, og jorden
Får
nye krefter, så vi kan leve lenge
I
kjærlighetens lys.
OPPRINGT
Nylig
ble jeg oppringt av en frue
Med
briller og grå stær.
Hun
hadde tragiske tanker,
Og
møtte seg selv i døren
Med
klipte vinger.
Hun
hadde det travelt med andres liv,
Og
skygde ikke for å mene,
Uten
å vite sannheten.
Alt
var et tidsfordriv,
En
ring av smerte og nød.
Jeg
tror det er viktig med korset
Og
en fremtid i vente.
Kontakt
med levende mennesker
Forener
oss i kjærlighet.
Vi
vokser, og flyr.
VAKKERT
Jeg
klarer ikke beskrive det vakre.
Så
vakkert er det som er skapt
At
selv måneskinnet bare kan antyde
Rikdommen
i mysteriet -
Å
oppleve alt dette.
Det
vakre henger sammen med fjellet,
Som
holder oss over havet
Og
gir oss et pusterom.
Her
kan vi vandre i nattlig purpur
Og
lære tidens gåte.
Jeg
kan ikke beskrive lyset som vekker oss
Og
får oss til å se det vakre.
Ansiktene
lyser det kroppen er fylt av,
Og
speider jorden
Som
stråler som en katedral, symfoni. |
| A.Eriksen-Ill. |
No comments:
Post a Comment