MEDITASJON Poesi 2004 – Ark10 * Sigve Lauvaas

H.Sørensen-ill.

KORN

Å, du kjære vennen min.

Kornet gulner nå til høst,

Og vinteren er nær.

Men hjertet mitt er fylt av glede

For barnet som er født.

Se, livet kommer igjen som et korn

Til verden vår.

Det er vår trøst.

Så la oss prise livet, hver morgenstund

Som banker på vår dør.

Nå skal vi opp å vise oss,

Speile vårt ansikt i solens vinger

Og spise vårt brød.

TØRST

Jeg er tørst etter dagens strev.

Jeg er tørst etter vakre drømmer.

Jeg ser etter rennende vann

Og bekker som stuper mot havet,

Jeg ser etter hvite lam

Som smiler og breker langs stien.

Jeg ser etter et land

Som flyter av melk og honning.

Jeg tørster etter dine kjærtegn

Og roper ditt navn i natten.

Jeg ser etter dine hender som favner

Barnet som ble født i en stall julenatt

For lenge, lenge siden.

STJERNER

Hvem kan binde en stjerne?

Hvem kan åpne fjellet?

Hvem kan tømme havet?

En stjerne er du for evig,

Min stjerne i tidens lykkehjul.

Du kom som en vårlig bris

Og gav liv til mitt knuste hjerte.

En stjerne skal lyse i stillhet

Over jordens overgrodde stier.

Og lyset skal skinne gjennom tåke og natt

Til trangbodde høyblokker og hus i India og China.

Og millionbyer over hele verden skal se

En stjerne som viser vei til frihet

Over de blå fjell,

Der visdommen blir åpenbart for alle.

TONER

Gi meg en tone, et instrument, en kraft

Fra dine evige boliger.

Gi meg et ord jeg kan slynge ut i verden,

Så menneskene kan finne veien.

Gi meg en tone, så jeg kan spille ved morgengry.

Og la meg ta imot båtene fra havet

Med kjente og kjære melodier.

Du ser meg. I dine hender har jeg min bolig.

Jeg sender takk med en syngende stemme.

Mitt hjerte fryder seg i navnet.

Ditt ord lyser, og er et instrument for mitt hjerte.

Jeg lærer språket som toner i vinden.

Det nye livet er kjærlighet.

Gjerningens frukt vil forvandle oss.

Vi er en brøk av din kjærlighet, men vi skal ikke dø,

Vi skal leve. Og vi skal spille med våre hjertestrenger

For englene og Gud.

MIN GRØNNE JUL

Min grønne jul, mitt grønne fjell.

Hagen lukter kirsebær.

Ynglingsblomsten min er skogsfiol

Og lyngblomster fra hav og hei.

Det drysser gull fra stjernehav.

Mitt ynglingsfjell er Vårlivarden.

La visdommen få vise vei.

Jeg går nå trygt til det nye året.

Min grønne jul med fløytespill.

Her ligger tiden gjemt i alt.

Jeg ser en måne ved morgengry.

Og solen går lavt over Lauvåsen.

STEMME

Jeg er blind.

Mine lepper er stumme.

Ordene får ikke plass, finner ikke rom.

Jeg er nervøs, og kryper som et barn.

Jeg leter etter noen ord

Om å vandre i lyset.

Se, mine hender er åpne.

Mitt hjerte er åpen for din stemme.

Jeg lytter til fjellet, til vinden,

Og reiser i tidens hjul

Til en ny møteplass.

Jeg er blind,

Men jeg er ikke alene.

Jeg skriver navnet i blinde, og ser

I syner og drømmer. Jeg ser

Med åpne lepper i lyset

En verden som gråter.

JEG KOMMER

Jeg kommer med spørsmål

Om sol, skyer og vind.

Jeg ser på en blodfattig måne,

Og heiser flagg.

Det er tid å lete etter honning.

Her er så mye uro, folk hisser til krig,

Og mine barn er umodne aks i åkeren.

Jeg kommer med spørsmål,

Og ser stjerner i taket, og røyken

Fra bakerovnen.

Kjærligheten er ikke som et kirkelys.

At vi lever, er uforskyldt av nåde.

Hvem skapte dette rommet

Med fattige og rike?

Hvem skapte ordet som en kilde

For liv og evighet?

Jeg kom med krukker av kjærlighet,

Men gribbene plyndrer mitt liv.

Snart er jeg ribbet og naken.

Jeg sleper meg frem i støvet

Og leter etter en stein å hvile hodet på.

Når solen åpner døren,

Vil jeg samle de glasskår som er igjen.

Og jeg ber om nåde,

Så jeg kan se en forvandling.

Alt skal bli nytt en dag.

Og det kan begynne med meg,

I dette livet.

Kveldsro-ill.

  

MEDITASJON Poesi 2004 – Ark9 * Sigve Lauvaas

E.Munch-ill.

TILHØRE

Tilhører vi den samme jorden?

Planter, dyr og mennesker, -

Med et bakteppe av himmelvarder og stjernelys,

Bretter seg ut i landskapet.

Og mellom alt er små rom med detaljer

Og skapninger som spiller fiolin.

Jeg tilhører dette orkester.

Vi er i samme båt, og har vel en tidsramme

Som er noenlunde lik.

Alle tilhører samme symfoni.

Vi er plassert, for å fungere, for å tilhøre

De som håper og tror, og roper navnet.

GAMMEL

Når ordene faller fra hverandre

På leppene,

Og stemmen blir utydelig,

Ser jeg etter følsomme mennesker.

De forstår og kan lese munnen,

Kjenne pulsen

Og gi meg levende vann.

Når ordene blir grøt

Og ingen klarer å forstå mitt hjerte,

Vil jeg speile meg i ordet -

Som vekker mitt indre til stillhet.

Da vil jeg se klart

Og kjenne skriften på veggen

Som mitt eget navn.

ORD

Skriver ord, skriver byer og land, en lang strek

Som en landevei, en elv, en grense.

Skriver høye hus og fjell, en befolket verden,

Krig og fred, avmakt og nød blant fattige og rike.

Skriver stillhet, og en ny morgen med sol.

KVELD

Lyset er rolig,

Kvelden er blå.

Jeg spaserer på en fjellvei

Og tenker et underlig landskap

Med tøfler på.

Alt er rolig,

Ingen banker på.

Jeg sitter ved et vindu og speider

Stjerner i det blå. -

Men skyer dekker sikten,

Og tiden går mot kveld.

Jeg håper et øyeblikk

At kvelden drar forbi,

At det blir dag, og lyst igjen,

Med sommersol og frieri.

Jeg filosoferer om tidens mysterium

Og går ryddig for meg selv.

Jeg tenker adresser og møteplasser i livet

Og tusen blå fjell.

DAG OG NATT

Når dagen smelter bort

Og det blir natt,

Da våkner jeg og skriver brev

Om stort og smått.

Når natten smelter bort

Og det blir dag,

Da må jeg kikke ut og mate fuglene

Og gå en tur i parken.

Livet er som en film.

Mye går gjennom vinduet, ubemerket.

Mine dager flommer over av bilder

Som vil overbevise meg

Om en ny tid.

MORGEN

En ren morgen

Etter en regnfull natt.

En musikalsk morgen med fuglesang.

En morgen på mange språk

Med dansende barn.

Jeg sitter en morgen ved havet

Og betrakter bølgene.

Ingen kraft i verden kan måle seg med havet.

Det er bølger i dur og bass,

Vokal, konsonant.

I en forvirret tid er morgenen

En ny begynnelse.

Vi kan begynne med rene ark

Og brette ut våre liv,

Tyde skriften.

VI REISER

Vi reiser fra berget det blå

Ut i den store verden.

Vi reiser fra Lofoten til verdens ende,

Og ser fyrtårn og båter over alt.

Klippene forteller, jorden forteller.

Vi reiser gjennom urskog,

Og gjennom et mylder av mennesker

Som risikerer livet.

Vi reiser uavbrutt i tåke og natt,

Gjennom solfylte ørkenstrøk til havet.

Vi reiser så lenge det er håp,

Og klamrer oss til en gul stjerne.

  

KRAFT

Kraften i språket er lyset.

Hvert enkelt menneske som lyser,

Har kraften i seg.

Jeg hører fedrenes musikk i det fjerne.

Det er kraft i fløytespill og fiolin.

Det er kraft i språket.

Kraften taler som en vind, en stemme.

Den bærer oss over fjellet,

Over de syv hav – til verdens ende.

Og ingen kan rokke ved kreftene i fjellet.

Hør fjellet synger navnet,

Og har sine messetider som en munk.

Del kraften med hverandre, del lyset,

Så ingen går i mørket.

La ordet bli synlig i våre liv.

Når kjærligheten får speile vårt hjerte,

Lyser ansiktet som en sol.

Da er vi som et nyfødt barn,

Omringet av engler.

MASKE

Vi går med masker,

Går med glassøye, og ser bare litt

Mot venstre.

Kirken er ikke synlig, men veggmaleriet

Eier en stillhet, og et kors bak tykke murer.

Vi går med masker ved siden av hverandre

På veien til begynnelsen.

Der møter vi vårt eget speilbilde.

Monet-ill.

MEDITASJON Poesi 2004 – Ark8 * Sigve Lauvaas

Monet-ill.

OPP OG FREM

Jeg sover, og våkner,

Omfavner rommet og tiden,

Griper ordene

Og reiser meg i lyset.

Barndommen er forbi.

Jeg strekker meg etter stemmer,

Lytter til sus av biler, fly, tog.

Livet stormer frem.

Nye dimensjoner i rommet

Overvelder, sprenger grenser.

Min erfaring strekker ikke til.

Min uvitenhet må dale.

Jeg omfavner tiden,

Som spenner sine rep om meg.

Hvert sekund er et mirakel.

Jeg elsker navnet, og språket.

MUSIKK

Hver stemme i min musikk

Kan høres på alle språk.

Fortid og nåtid møtes i rommet.

Mine lepper elsker den som lytter.

Mitt hjerte fryder seg i ordet,

Som synger dag og natt over hele verden.

Stjernene spiller dempet,

Og jeg legger meg for å hvile.

Jeg vokser i musikken som beveger meg

Til en lidenskap for fremmede.

Jeg vil lære mer av ordet

Som skapte lyset, livet, musikken.

Og jeg omfavner min elskede på alle språk.           

PÅ VEIEN

Ensom bærer jeg min krukke

Den lange og tunge veien.

Jeg møter sol og skygger

Og hører sang fra trær og fjell.

Hurtig kryper natten i rommet

Og roper som hvite traner.

Uglenes skrik er svake kurr

I lyset av månen på himmelhavet.

Jeg går i undring,

Og strekker mine hender mot lyset

Som taler i en blodrød sky.

Jeg elsker å være alene,

Men føttene er tunge nå

Og veien er lang.

Mine søsken vil aldri se meg

Før det blir dag i det fjerne.

Mor vil gråte stille, og håpe

At et under må skje.

Hvis uværet kommer,

Vil jeg samle mine krefter

Og bygge et alter for Gud.

Led meg den siste biten,

Så jeg slipper å dø.

STILLHET

Stillhet er som en palmegrein

Ved morgengry.

Livet er et heftig jag.

Stillhet er fred i hjertet

I en rolig park, under høye trær

Med gylne blader i bønn til Gud.

Stillhet er som en ny morgen

Med fuglesang, og stråler av lys

I blomsterbedet til mor og far.

LYSET

Når jeg ser ditt ansikt i lyset,

Blir jeg stum av beundring.

Ditt hellige lys, håpets lys,

Gir hele verden et løfterikt ansikt

Jeg hører en stemme i lyset.

Din stemme er som en morgenstjerne.

Jeg ser deg på himmelen

Som en hellig blomst.

Trett av drømmer teller jeg stjerner.

Jeg øver meg å se perler i lyset,

Ansikt i stillhetens orkester.

Jeg hører musikk i lyset,

Og jeg kysser lyset.

Lyset er min hemmelige venn.

I dette lyset kan jeg vandre i tanker

Og brette ut mitt hjerte.

Jeg er rik som en engel i lyset,

Og jeg er aldri alene.

GODHET

Jeg skal binde deg en blomsterkrans

Og pynte deg med gull i håret.

Jeg skal omhylle deg med godhet

Og gi deg en kjole av silke.

Du er den yndigste rose i mitt liv,

En juvel fra fjellet.

Min lampe skal aldri slokne i ditt nærvær,

Og vi må aldri skilles mer.

Mitt hjerte brenner for min elskede.

Jeg omhyller deg med godhet.

Hver dag skal solens skjønne bue

Gi meg en smak av din endeløse kjærlighet.

TIDEN GÅR

Tiden går, og jeg har ingen tid å miste.

Hennes pannebånd er gull og ametyst,

Og hendene er rene.

Hennes drakt er som morgenlyset.

Mitt hjerte finner ingen ord.

Ansiktet lyser på veien.

Jeg sitter og drømmer min engel

En hemmelig natt i august.

Hun er utkåret, opphøyet, en hellig sjel,

En elsket rosenbusk

I det blå – uendelige rommet.

Tiden går, og jeg sitter på min tue.

Elven renner forbi, og veien er lang.

Solen går ned.

Jeg må bevege meg før nattefrosten.

Jeg må se min elskede

Før det er for sent.

DU

Din ungdom er vakker som skogens fioler.

Dine øyne gløder som stjerner i det blå.

Jeg ville gjerne gi deg noen ord på veien,

Litt musikk, noen bilder, og et heftig hjerte.

Din ungdom dufter som en blomsterhage,

Din ånd spirer og stråler imot meg

Som tusen himmelstjerner.

Du vekker mitt bankende bryst til en solrik vår.

Jeg elsker å høre din vakre stemme.

Jeg ser deg i vinden. Du svinger meg rundt.

Du spiller med dansende trinn gjennom livet.

Jeg ser deg i drømmer, og elsker deg sårt.

H.Sørensen-ill.

MEDITASJON Poesi 2004 – Ark7 * Sigve Lauvaas

Værøy-ill.

VÅRT HÅP

Vårt håp er et anker for sjelen.

Vårt håp er å se klart, kjenne sannheten.

En dag skal vi oppleve lyset.

Og Israel skal velsigne alle folkeslag

I navnet over alle navn.

Vårt håp er hellig

Som et renvasket hjerte.

Maria har fått et barn.

Vårt håp er født av en kvinne.

En redningsmann er født til vår jord.

Ordet er vårt håp, vår makt og ære.

Maria er et tre med grønne greiner

Som dekker hele kloden.

Og englene synger om fred

For Jerusalem.

ET ROM

Du stiger inn i rommet,

Og lever i rommet som en konge.

Du ser lyset, og løfter lyset til taket.

Skyene reiser, og det blir en ny dag.

Regnet kommer, våren kommer,

Og høsten smiler i modne aks.

Alt strev etter gull, er fåfengt.

Men ordet gir håp for den som tror.

Og navnet velsigner et rent hjerte.

En stemme forteller om lyset

Som ble til hvite fjell i det fjerne.

Og regnbuen dekket hele jorden.

Vinger av engler danset og sang

Om kongen over skaperverket.

Da løftet Gud sitt ansikt i rommet.

ET STED

Noen venter et sted

At noen skal komme og redde verden.

De venter på dagen og timen

Og ser etter lyset,

Og åpner sitt hjerte i angst.

De er tydelige, og venter i spenning

På denne dagen med sirener

Og hvite engler.

De ser etter en morgenstjerne,

En ny dag.

Noen venter i stillhet, og puster rolig.

De vet at dagen vil komme

Og vekke hele verden.

Solen vil skinne,

Og lyset vil legge seg som en kappe

Over hele jorden.

Noen ser blomster i ørkenlandet,

Og alle vil snakke ett språk.

Folk går i hvite kapper

Og hilser hverandre med kyss.

Lyset vil aldri mer bli slukket.

Alle som lever er søsken.

De ser fargene i landskapet som venner,

Og gleder seg over hverandre

Som har funnet frem til kilden

Som aldri tørker ut.

VIND

Se, vinden er tilbake med natten

Som fuglene gjemte seg for.

Men snart danser lyset i fjellet,

Og tretoppene smiler i vinden

Som legger seg ved morgengry

Bak himmelvarden.

SPOR

Du finner spor

Og går etter et spor.

Dine omgivelser er fylt av spor.

Forsiktig ser du i speilet etter spor.

Kanskje du kjenner noen i slekten

Med de samme trekk.

Øyner og nese forteller mye.

Og munnen er et spor vi legger merke til.

På veien til de grønne klippefjell

Lyser solen i et spor.

Hvem kan si noe sikkert om opphavet,

Om begynnelsen,

Og alt som hører til i puslespillet

Til det fullkomne bildet?

Hvem bærer et spor i sitt hjerte

Og ikke kjenner Gud?

SIKKERT

Hvem kan si noe sikkert om fuglene?

Hvem omringer månen,

Og gir stjernene plass på himmelhvelvet?

Hvem roper i skyene, og venter til vi kommer?

Jeg er svekket, og er sikkert ingen god ambassadør,

Men prøver å se bølgene i landskapet,

I menneskehavet, og i mitt eget liv.

Bare den opphøyede kan se alt.

Den vise har sikkert rett i sannheten.

Øyeblikket er en sannhet vi kan ta for gitt,

Men tiden er et tøyelig begrep.

Og hvem styrer denne butikken?

Det er sikkert en mening med ordet?

Jeg tror på under.

Jeg tror på en ny tid.

HVIL I FRED

Tiden går.

Hvem kan holde meg tilbake?

Trettheten bor i kroppen,

Og mine bevegelser er svake

Når natten kommer.

Den store hvilen fester grepet.

Solen senker seg i havet.

For lenge siden hørtes rop

Fra bølgene.

I dag stråler solen i vakker bris

Før frosten farger lauvet.

Og noen lengter hjem.

De beveger seg sakte under et teppe

Av døvstumme blikk.

Hvil i fred.

Hvem kan holde engelen tilbake

Når tiden banker på?

Huset er rengjort til avskjed,

Og gjestene ser lyset

På veien til Emmaus.

MANGFOLD

Verden er mangfoldig.

Ordet er uutgrunnelig.

Visdommen er høyere enn stjerner.

Skapningen fryder seg i lyset.

Guds fantasi overgår alle mennesker.

Vi er kjærtegn fra en som elsker oss.

Vi er et orkester i menneskemylderet

Som søker en dirigent.

Landskap med furu-ill.